Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når politikere lyver

2016 bød på en serie politiske sjokk. I 2017 har vi sett politikere prøve å forstå hva sjokkene egentlig betyr. Det har ikke vært et vakkert syn.

Usikker: USAs president Donald Trump vant så vidt presidentvalget i 2016, men konklusjonen etter 2017 er at verken han eller andre amerikanske politikere helt forstår hvorfor eller hva de bør gjøre nå. Foto: Evan Vucci / AP / NTB SCcanpix

«Snart vil de kalle meg MISTER BREXIT» skrev daværende presidentkandidat Donald Trump på sitt favorittutblåsningsnettsted Twitter sommeren 2016.

Målingene tydet på at Trump ville bli en av de pinligste presidentkandidatfadesene i amerikansk etterkrigshistorie. Men Trump hadde et håp. Legenden om brexit. Legenden om at arbeiderklassen sikret seieren for britiske EU-motstandere som ville kutte i velferdsordninger og fjerne EUs arbeidstidsdirektiv. Velgere som følte seg forlatt i en moderne verden, utkonkurrert av innvandrere, globalisering og teknologi.

Trump så en lignende vei til valgseier: Det såkalte «rustbeltet», et knippe amerikanske delstater der nedlagt industri preger både liv og politikk. En historisk bastion for Demokratene, et parti med bedre tilknytning til fagbevegelsen enn Republikanerne. Men bastionen har ikke vært urokkelig. Trump trodde han kunne rokke den.

Det klarte han.

LES OGSÅ: Et amerikansk bygdeopprør

Resten er historie, men det er en historie som ennå ikke er ferdig skrevet. I Det hvite hus, i det norske diplomatiet, i presserom verden rundt, på grensa til Mexico og rundt kjøkkenbord i Minnesota og Malawi og Midt-Norge forsøker folk å forstå hva som skjedde, hva som foregår og hva det betyr.

Er det en ting alle kan lære av brexit og Trump i 2017, er det hva politikere gjør når de ikke aner hva velgerne vil etter et valgskred. I likhet med De konservative i den britiske regjeringen er Trump vettskremt for at han skal miste grepet om den velgermassen han har identifisert som grunnfjellet.

Men Theresa May vet ikke helt hva brexit-tilhengerne vil ha. Og selv Trump vet ikke helt hva hans velgere vil ha.

LES OGSÅ: Meningsmåling: Flertallet i Storbritannia vil bli værende i EU

Ingen deler ting ivrigere på Facebook enn folk som ikke tar seg tid til å sjekke om saken er sann eller ikke.

Oppsummert

Tatt på senga

1 I 2016 var internasjonal politikk preget av en rekke sjokk: Brexit, Trump, kupp i Tyrkia og «krig mot narkotika» på Fillippinene.

Etterdønninger

2 I 2017 har valgresultatene roet seg litt, men verdenspolitikken er fortsatt preget av kaos.

Eksistensiell uro

3 Eksemplene fra USA og Storbritannia viser én ting helt klart: Politikerne forstår fortsatt ikke helt kreftene som kaster dem rundt som filledukker.

Annonse

Derfor løper de forstemmende ofte rundt som hodeløse høns. Mays regjering danser på slak linje, presset av det «alle» trodde var tidenes svakeste opposisjonsleder på én side, en liten falang kompromissløse høyreliberalistiske eller rent ut rasistiske EU-motstandere på den andre siden, og en stor, uversiktlig kladeis av egentlig innerst inne EU-tilhengere fanget i midten sammen med May. Trump snakker store ord om jobber og den lille manns rettigheter, mens han legger seg flat for krav fra bedrifter og kapitaleiere som vil betale mindre, flytte ut jobber og for øvrig gjøre som de vil.

Og ikke minst: De lyver.

Trump farer ikke med semantiske uklarheter som politikere flest. Han lyver som en femåring der en dreven politiker ville danset rundt et spørsmål. Men det at vanlige politikere ofte snakker seg ut av å svare skikkelig, har gjort det vanskeligere å ta Trump ordentlig når han driver med blank løgn. «Alle politikere lyver», kan folk svare når Trump påstår han vant en historisk valgseier (Fasit: Han fikk tre millioner færre stemmer enn Hillary Clinton og kom på 46.-plass av 58 valgresultater målt i antall valgmannstemmer), eller når brexit-tilhengerne lovte at «350 milloner pund i uken som i dag går til EU» (tallet stemte ikke), skulle gå til helsevesenet (løftet ble droppet dagen etter folkeavstemningen).

LES OGSÅ: Amerikansk bonde: – Jeg trodde på Donald Trump

All kritisk dekning avfeies som «fake news». Trump har brukt uttrykket så ofte at det er lett å glemme hva det opprinnelig betyr: Såkalte nyhetshistorier noen dikter opp på gutterommet eller i en skrivestue i Makedonia. Ren løgn, uten kontakt med virkeligheten utover navn på kjendiser. Laget for å få klikk og/eller påvirke politikk. Fordi ingen deler ting ivrigere på Facebook enn folk som ikke tar seg tid til å sjekke om saken er sann eller ikke.

I 2016 var «fake news» oppdiktete nyheter. I 2017 er «fake news» et trylleformular politikere prøver å bruke til å avfeie vinklinger de ikke liker. Som ambassadøren som blånekter for å ha sagt noe selv etter en journalist spiller videoklippet der han sier det.

Ikke alt som angår brexit og USAs «Mister Brexit», har reelle konsekvenser for livet i Norge. Men noe har det. Ikke minst hangen til løgn. Politikere som lyver, bør bekymre selv den som synes journalister blir snusfornuftige hyklere og politikere flest er feige duster. Selv om du deler løgnerens ideologi. For en person som ikke tror på sannheten – på å være ærlig, åpen og gi folk sjansen til å forstå selv hva som skjer – kan være troende til hva som helst.

Neste artikkel

La oss snakka meir om Venstre