Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

«Millom Jamningar er eg nøgd»

La oss synge den «ukorrekte» versjonen av Nordmannen, helst så det ljomer over landegrensene: «Millom Kaksar eg litet kann trivast, millom Jamningar helst er eg nøgd»!

Mellom bakkar og berg: «Vi vil knapt finna noko tilsvarande døme i norsk litteratur», skrev Reidar Djupedal om diktet Nordmannen. Lars Osas maleri av Ivar Aasen. Foto: Ivar Aasen-tunet, NPK

Ivar Aasen publiserte fem ulike versjoner av diktet «Nordmannen», kanskje mest kjent som «Mellom bakker og berg», mellom 1863 og 1875. Ivar Aasen-tunet er kommet fram til at det bare finnes én «korrekt» versjon av diktet. Det kan vi nok ikke ta hensyn til, av den gode grunn at den «korrekte» versjonen mangler følgende vers: «Lat no andre om Storleiken kivast / lat deim bragla med Rikdom og Høgd! / Millom Kaksar eg litet kann trivast, millom Jamningar helst er eg nøgd.»

Dette verset, siste vers av 17. mai 1867-versjonen og av 1868-versjonen, er et forfriskende folkelig uttrykk for likeverd og rettferdig fordeling i vår nasjonale tradisjon. Derfor bør det synges så det ljomer i bakker og berg 17. mai. «Enklere og meir rett på sak kan ikkje en allmenn norsk stemning uttrykkes. Ingen andre av tidens norske lyrikere hadde en så likefrem og folkelig form som Aasen», som Ingard Hauge skrev om Nordmannen i Norsk litteraturhistorie (1975).

«Jamningar» er en perle av et begrep i Ivar Aasens språk. «Likemenn» er kanskje det nærmeste vi kommer på dagens bokmål. Jamningar/likemenn-idealet har gitt retning for hva vi har brukt vår nasjonale suverenitet til: Et folkestyre med rimelig fordeling av makt og goder, felles utnyttelse av naturressursene og norsk modell for et anstendig arbeidsliv. Det er en årlig feiring av nasjonalstaten Norge verdt, ikke minst med tanke på alternativene til folkestyret: Sentralisert makt, elitestyre og diktatur.

Vår nasjonale likemenn-tradisjon står i motsetning til den nazistiske nasjonalismen som rommet undertrykkelse, fremmedhat, aggresjon overfor andre land og terror.

Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, skriver i sin nye bok «Nasjonalisme»: I årene rundt 1905 var «nasjonalismen i Norge et prosjekt for uavhengighet og demokratisk selvstyre. (...) Ordet nasjonalisme ble kompromittert fordi det ble benyttet av nazister og nazivennlige bevegelser.» De antinazistiske motstandsbevegelsene ga opp dragkampen om ordet nasjonalisme. «Det nasjonale var positivt og politisk stuerent, mens det nasjonalistiske ble demonisert», skriver Øyvind Østerud. Nettopp derfor er «nasjonalisme» og «nasjonalistisk» i dag egnet til fortegning og misbruk.

Annonse

Lederen i Europabevegelsen fortegner og tilslører kraftig: «Ideologiene er ikke døde, de har skiftet litt form og farge, sier Høyre-politiker Heidi Nordby Lunde. Hun mener globalisering og frihandel versus nasjonalisme dels har tatt over som skillelinje i politikken – i stedet for den tradisjonelle høyre-venstre-aksen», kunne vi lese i en ingress i Ukeavisen Ledelse 4. mai.

For det første: Nasjonalisme er ingen ideologi. Det er et begrep uten gitt innhold, uten egentlig betydning, som Øyvind Østerud poengterer. Nasjonalisme må defineres konkret ut fra en sammenheng. Dessuten er altså begrepet kompromittert av nazistene. For det andre, så fjerner ikke globalisering av økonomien politiske skillelinjer mellom høyre- og venstresida. Markedskreftene skaper ikke jamningar, det må politisk styring til.

Nasjonal suverenitet som borger for folkestyre og rettferdig fordeling, den norsk-nasjonale tradisjonen, står heller ikke i motsetning til internasjonalisme. Nasjonal suverenitet og folkestyre står selvsagt ikke i motsetning til internasjonalt samarbeid mellom likeverdige land, eller frihandel ut fra felles interesser.

Millom kaksar eg litet kan trivast, millom Jamningar helst eg er nøgd.

Brexit gir for eksempel håp om at gamle europeiske idealer kan komme til ny verdighet i Europa. «Den franske revolusjon fremmet en nasjonalitetsidé der borgerne hadde like rettigheter og statsmakten fikk sin legitimitet fra et suverent folk. Den revolusjonære oppfatningen var at fred mellom nasjonene ville følge om denne nasjonalitetsideen slo igjennom i alle europeiske land», skriver Østerud i boka «Nasjonalisme». Idealene preget Eidsvollsmennene, og preger oss fortsatt.

For hva er alternativet når folkestyre og rettferdig fordeling er viktigst? Pengemakt må balanseres med demokratiske rettigheter når jamningar er idealet og undertrykkelsen er trusselen. Ivar Aasen skildrer trusselen i nest siste verset: «Sud om Havet han stundom laut skrida./ Der var Rikdom paa Benkjer og bord; / men kring um saag han Trældomen kvida, / og so vende han atter mot nord.»

Vi har ikke stilt oss så verst her til lands. Vi har mer frihet og likhet enn mange andre. Derfor bør vi synge den «ukorrekte» versjonen av Nordmannen, helst så det ljomer over landegrensene: «Millom Kaksar eg litet kann trivast, millom Jamningar helst er eg nøgd»!

Neste artikkel

Klimaendringer er den største sikkerhetstrusselen