Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ingen bønner for bøndene

Godvilje og god stemning er ikke nok. Historien viser at samhold, organisering og evnen til å stå på krava er nøkkelen til et bondeyrke det er mulig å leve av – og i.

Taper på handelskrig: Bonde Larry Enders har tapt 23.000 dollar på siste års avling. Foto: AP, Nationen

Det er ingen hemmelighet at bondeyrket kan være ensomt. Har man einstøingstendenser, er det ikke akkurat umulig å isolere seg selv i rutinen fjøs-seng-fjøs, og unngå all sosial omgang unntatt dyrene og besøkene fra slakteri, melkebil eller andre vare-innhentere.

Slik kan bonden synke ned i dyp, nummen depresjon, som ikke oppdages før noen til slutt kommer inn på gården og oppdager konsekvensene. Kanskje finner de et fjøs fylt av vanstelte dyr, døde eller døende. Kanskje finner de bonden, alene, død for egen hånd.

Bondeyrket kan være ensomt, og det kan være utrygt. Både finansielt, fysisk og mentalt. Statistikken i Norge viser at alvorlige ulykker er mer utbredt i landbruket enn i de fleste andre sektorer, til tross for stadige kampanjer for bedre rutiner og økt vekt på trygghet.

Statistikk fra flere land, senest fra USA, tyder på at selvmordsfrekvensen i landbruket er høyere enn i mange andre yrker.

Slik statistikk skal ikke svelges rått. I India, hvor bondeselvmord er et stadig tema, er det vanskelig å spore statistikken. I USA forvanskes statistikken av at de nye tallene egentlig kartlegger gårdsarbeidere – altså innleid hjelp. Slurv med oppføringen har gjort at flere bønder også er innlemmet i tallene, mens slurv fra media har gjort at dekningen har satt likhetstegn mellom "gårdsarbeider og "bonde".

Annonse

Uansett er det liten tvil om at statistikken støtter opphopingen av fortellinger av enkeltskjebner og forståelsen av at den voldsomme uforutsigbarheten i bondeyrket er en belastning for både kropp og sjel. Situasjonen for en gjennomsnitts innleid arbeider på en amerikansk gård er riktig nok objektivt verre enn for en bonde. På toppen av dårlig økonomi og lav jobbsikkerhet er mange av dem såkalte papirløse eller ulovlige innvandrere. De risikerer når som helst at immigrasjonsmyndighetene stormer gården for å arrestere dem.

Men også selveiende amerikanske bønder opplever et økende press. De sliter med å hyre inn hjelp, de sliter med en stadig voksende gjeldsbyrde, og de sliter med å få solgt varene de produserer. Sommeren 2018 blir situasjonen ekstra vanskelig av at utenlandsmarkedet for mange amerikanske bønder er i ferd med å falle bort, siden landbruk er en av de første skansene i tollkrigene USAs president har igangsatt. Amerikansk landbruk har vært så deregulert i produksjonssammenheng at bøndene er plent nødt til å selge mat til hele verden for å holde det gående. Derfor svir det for soyabønder når det enorme soyamarkedet i Kina kjøper annensteds.

Handelspolitikk er det mulig å styre, i hvert fall delvis. Da er det verre med været. Selv om menneskeskapte klimaendringer kan stå bak den voldsomme varmen, er det ikke gjort i en håndvending å skru ned temperaturen og fremkalle litt regn. Og i Norge er det i skrivende stund været som bringer bøndene til desperasjonens avgrunn.

Hva kan vi gjøre? Ser vi til USA, kan vi i hvert fall konkludere at USAs landbruksminister Sonny Perdue har en unik løsningsmodell for bønders problemer. Som guvernør i den store landbruksstaten Georgia ledet han et bønnemøte for å be om regn etter at bøndene i regionen ble rammet av tørke. I sin tid i Trump-administrasjonen har han blant annet anbefalt USAs bønder å be til Gud om en bedre handelspolitikk. Det er kanskje både enklere og mer effektivt enn å rette henvendelsen til Donald Trump.

Også Norge har hatt flere landbruksministre med et nært og personlig forhold til Gud og kristen barnetro. Hittil har ingen av dem gjort Gud til en hjørnestein i landbruksmeldingen. Heldigvis. Å sette sin litt til forsynet kan ha sin plass, men i møte med en felles utfordring er det ingen grunn til å tro at Bibelen legger hindringer for å ta håndfaste politiske grep.

Tvert imot. Uforutsigbarhet har vært landbrukets svøpe siden mennesket sådde sitt første korn. Kampen mot usikkerheten, og den eksistensielle uroen den medfører, sto sentralt da skriftspråk, samfunn og organisert religion oppsto.

Problemene fra den gang er like reelle den dag i dag. Bønder gråter fortsatt og hytter med nevene mot himmelen. Og usikkert vil yrket nok alltid være. Men én ting er sikkert: Deregulering etter amerikansk modell gjør ikke ting bedre.

Neste artikkel

Postkutt kan ramme bygda mest