Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hverdagsmatens heltinne

Jeg drysser litt ekstra persille over middagen i dag, til ære for hele Norges matmor.

Ingrid Espelid Hovig lærte det norske folk å lage mat gjennom fjernsynskjøkkenet. Foto: Vegard Grøtt /Scanpix

På 1970-tallet var mat kultur og ernæring, ikke underholdning. Enkelt, pedagogisk og ujålete lærte denne damen det norske folk å lage mat. I går døde Ingrid Espelid Hovig, 94 år gammel.

Hun ble hele Norges matmor gjennom Fjernsynskjøkkenet, som hun spilte inn imponerende 300 episoder (!) av fra 1966 til 1998. Persillekvasten måtte med, selv om den ikke satte farge på maten for seerne før etter 1975.

Ingrid Espelid Hovig skrev eller bidro også til hele 50 kokebøker og er priset nasjonalt og internasjonalt for sin innsats for ernæring og sunn mat. Hun var ridder av 1.klasse av St.Olavs orden. Matkulturprisen som bærer hennes navn går til personer som gjør en særlig stor innsats for norsk mat og matkultur.

Hun var utdannet husstellærer fra Statens lærerinneskole i husstell. Ifølge Dagsavisen, som skrev om biografien «Ingrid», søkte hun tre ganger før hun kom inn. Det var status å ha en slik utdannelse, og hun brukte den umiddelbart da hun gikk ut fra skolen i 1950. Hun fikk jobb i Opplysningskontoret for fisk og ifølge Store norske leksikon er det neppe noen som har renset flere sild på offentlig sted enn henne.

I Fjernsynskjøkkenet brukte Espelid Hovig poteter og kål, sild og lam, bakte brød og boller. Hun inviterte gjester i studio. Det ga mange fine samtaler, ikke bare om mat. En av mine favoritter er førjulsprogrammet med Gro Harlem Brundtland (Ap), som overraskende gikk av som statsminister bare to måneder før programmet ble sendt. Espelid Hovig utfordrer Brundtland på sitt milde vis, mens de to triller ut rundstykker av en flott hevet deig:

«Jeg har liksom en teori, jeg, om at det er avstressende…at man kan få aggressjonen sin tatt ut litt på brøddeigen…har du prøvd det?»

Brundtland nøler litt, og klemmer litt hjelpeløst på deigen, før hun tilsynelatende bestemmer seg for ikke å ta det som en fornærmelse:

«Ehhh, jeg skjønner hva du mener. Og du vet at mange ganger er det mannfolkene som synes det er morsomt å drive med det der.»

«Ja, hvorfor skulle ikke en mann bake brød?» repliserer fjernsynskokken, før samtalen slentrer videre.

Aldri har vel det store flertallet av oss vært fattigere i matveien.

Annonse

Allerede før nyheten om Espelid Hovigs bortgang kom, strevde jeg over tastaturet over følgende paradoks: Aldri har det vel vært så mye prat om mat, matvarer og matlaging. TV-kanalene er fulle av matprogrammer, det gis ut en uendelig rekke kokebøker og hver dagligvarebutikk med respekt for seg selv har ansatt en kokk eller gir oppskrifter og råd om hverdags- og festmat. Mange av TV-programmene har betydelig større underholdnings- enn informasjonsverdi. Du blir neppe noe flinkere til å lage mat av «å se illsinte mesterkokker eller hvordan C-kjendiser har det på kjøkkenet», som kokk, kokebokforfatter og leder av Geitmyra matkultursenter i Oslo, Andreas Viestad, har påpekt i en kronikk i Aftenposten.

Men man kunne faktisk lære noe av for eksempel stjernekokken Eivind Hellstrøm, da han «ryddet opp hjemme» i hyperkommersielle TV3.

Like fullt: Aldri har vel det store flertallet av oss vært fattigere i matveien. Det er til å grine av.

Forrige lørdag skrev Mat fra Norge-redaktør Per Borglund om de ti middagsrettene en gjennomsnittlig norsk familie etter til livs i løpet av et år.

Ti retter! På 365 dager! Da er det til å forstå at folk synes maten er kjedelig. Ikke er det rart at folk opplever den som dyr, heller, med denne variasjonen. Den daglige matopplevelsen fyller deg neppe med noen andre følelser enn at du er mett.

For all del: Det kan gå deg godt i livet også om du ikke spiser middag. Eller om du har et litt, hva skal vi si, raust syn på hva som kan defineres som «en god middag». Du kan for eksempel bli utenriksminister, fredsmegler og «hele Norges bestefar», som Thorvald Stoltenberg. Som jo hadde høyst fruktbare møter over frokostbordet hjemme, der han bød toppolitikere på kneipp og knekkebrød, brunost, syltetøy og makrell-i-tomat. Da barnebarna holdt tale i minnestunden i Oslo arbeidersamfunn onsdag ettermiddag, sa for eksempel barnebarnet Emil at nettopp makrell-i-tomat most med avokado kunne utgjøre en «middag» for bestefar. Thorvald ville ikke ha noe jåleri.

Men man trenger jo ikke jåle med maten for å spise godt og sunt. Å dele et måltid mat, for foreldre og barn, venner, kolleger, gir en god ramme for gode samtaler. Klasseskillet som har oppstått ved matfatet er et betydelig problem for folkehelsa – fysisk, men trolig også psykisk. Hva skal vi gjøre med det?

Jeg tror vi må starte med ungene. De må lære mer om matens vei fra jord til bord, om sesongvariasjoner for grønnsaker. De må lage mer mat i skolen og lære hvordan man kan bruke hele dyret eller fisken, fra snute til hale, fra trut til halefinne.

Som Andreas Viestad skrev i forbindelse med Espelid Hovigs 90-årsdag: «Ingrid har gitt oss oppskriften. Det er opp til oss å følge den.»

Neste artikkel

Kan gjøre det mulig å lage allergivennlig hvete