Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvem av disse er skumlest?

Målingene som viser Arbeiderpartiets nedgang, viser ikke en velgermasse i bevegelse på leit etter mer Høyre-politikk. Tvert imot.

Rødgrønn fare: I tur og orden har SV, Senterpartiet, MDG og Rødt blitt fremhevet som kilder til kaos og nærmest revolusjon under en Ap-ledet regjering. Hvor farlige er de egentlig? Foto: Gorm Kallestad / Geir Olsen / Ole Martin Wold / NTB Scanpix

Tidlig i Erna Solbergs regjeringsperiode raget Jonas Gahr Støre over henne på meningsmålingene. Da lå Ap på et nivå partiet sjelden hadde sett siden Thorbjørn Jaglands glansdager, en Arbeiderpartid da det kunne virke naturlig å stille et krav til velgerne om at minst 36,9 prosent av dem måtte stemme Ap, ellers!

Til å begynne med var det en styrke for Støre å være et ubeskrevet blad. Det velgerne ville ha, var regjeringsskifte. Støre var alternativet, uten dikkedarer. Detaljene kunne avklares senere.

Jo nærmere valget vi kommer, jo mer nyansert har velgernes krav om endring blitt. Hvis valget mellom Ap og Høyre er valget mellom biff eller torsk, begynner velgerne nå å tenke på hva slags saus og tilbehør de ville ha.

Velgerne som ønsker seg en sterkere distriktspolitikk, vendte tidlig blikket mot Senterpartiet.

Det er viktig å huske at et stort Sp ikke kommer av seg selv. For bare fire år siden slåss Sp selv mot sperregrensa. Selv om rundt femti prosent av norske velgere jevnt og trutt går for enten Ap eller Høyre, er det mye bevegelse i resten av velgermassen.

I år ligger det an til ny rekord i småpartioppslutning. Først og fremst fordi SV, Rødt og MDG, blokkuavhengig eller ikke, forsyner seg rikelig av Ap-velgere.

Ap-velgerne som går til venstre, har formodentlig tenkt de vil sørge for at kursjusteringen blir alt annet enn Høyre light. Under Stoltenberg klarte Ap å redusere SV til en slags leppestift som fikk ut den naturlige rødfargen i Ap. I år har noen velgere tilsynelatende sett for seg Støre med Venstre-farget sminke isteden. Det har fått dem til å se rødt.

Det er ikke et nytt fenomen at det blir lettere å drive SV-valgkamp når Ap ser mot sentrum. Mer overraskende er det at samtidig er blitt lettere å drive Rødt-valgkamp. At Rødt og SV stiger samtidig, er noe av det mest uventete med denne valgkampen.

Overgangene så langt viser ellers bare begrenset flyt av de sagnomsuste «lilla-velgerne». Dette er velgere som er så opptatt av stø kurs at bare Høyre og Ap er realistiske alternativer for dem.

Advarselen mot Senterpartiets angivelige reaksjonære Donald Trump-stil har ikke fungert.

Oppsummert

Det er alarm 1

1 I 2005 forsøkte Høyre å vinne valget ved å advare mot uansvarlige SV.

Det er alarm 2

2 i 2017 forsøker Høyre å vinne valget ved å advare først mot uansvarlige Sp, dernest mot uansvarlige MDG og Rødt. For syns skyld husker Høyre-politikere av og til også å nevne SV.

Motpoler?

3 Spesielt MDG er et særdeles omstridt parti – bare Frp er like omstridt. Men hvordan kan både MDG og et rekordstort Sp få ubegrenset makt over Ap samtidig?

Annonse

Men det er veldig tydelig at Høyre har en plan for å vippe Ap-velgere ut av Ap-folden. Enten over til Høyre, eller i verste fall bare opp i sofaen.

Planen er lagt over samme lest som i 2005. Den eneste forskjellen er at advarselen da var mot SV. I år er det Sp, MDG og Rødt som trekkes frem som velgerskremsler.

Det kan virke. Spesielt MDG er et omstridt parti. Da Nationen fikk et meningsmålingsbyrå til å spørre velgere hvilke partier de helst ville slippe å ha i regjering, nevnte 42 prosent av de spurte MDG. Det er en like høy prosentandel som nevnte Frp. For Team Solberg gir det nok ekstra blod på tann at 37 prosent av Ap-velgerne og 46 prosent av Sp-velgerne i undersøkelsen vil holde Rasmus Hanssons parti langt unna regjeringslokalene.

Solbergs statssekretær Sigbjørn Aanes oppsummerer strategien slik overfor NTB: «Det som begynner å bli klart, er at enten får vi en regjering der Erna styrer, eller et Ap med MDG og Rødt på vippen.»

Argumentet med farlige fløypartier fungerte relativt dårlig da Høyre forsøkte det mot SV i 2005. Men daværende SV-leder Kristin Halvorsen var et betydelig mer etablert og mindre omstridt navn enn MDGs og Rødts frontfigurer. Det er mulig gamle ideer og løsninger som ikke fungerte for tolv år siden, holder helt til målstreken for Høyre i år.

I innspurten snakker Høyre verken om egen politikk eller om politikken til sin hovedmotstander. I stedet messer Høyre om hvordan Norges største parti kan tvinges i kne av to partier som i dag har til sammen én stortingsrepresentant.

Advarselen mot Senterpartiets angivelige reaksjonære Donald Trump-stil har ikke fungert. Derfor har Høyre nå «overraskende» konkludert at Vedum ikke vil bli allmektig etter valget likevel. I stedet hevdes det at et rekordsterkt Senterparti vil bli overkjørt av SUV-en til Rasmus Hansson. Ser du de to argumentene samlet, gir det et veldig rart inntrykk av Høyres syn på politiske forhandlinger.

Neste artikkel

Riksrevisjonen er ikke fornøyd med NIBIOs økonomistyring