Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Høyre, venstre og... tja.

Hvordan skal media beskrive den politiske geografien i Norge? Slik partiene vil, eller slik at folk forstår den og kan ta seg fram i landskapet?

Felles:I 1989 visste alle at sentrum så sånn ut. F.v Johan J. Jakobsen, Kjell Magne Bondevik, Arne Fjørtoft fremmer miljøplan. Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix.

Under Gro og Kåre var verden, også på dette området, enklere å forstå. Høyre var Høyre. Johan J., Kjell Magne og Odd Einar satt i sentrum. Hanna Kvanmo var fornøyd med å være i et venstreparti. Ap også, siden partiledelsen kom fra en tømmerlunne og fortsatt betalte null i formuesskatt. Både i Sør-Afrika og i Norge fikk alle med seg at Fremskrittspartiet var et høyreparti.

Slik murens fall knuste den gamle verden ble sentrum knust av Sps inntreden i Stoltenberg II-regjeringen. Sentrum var allerede et ganske goldt og gudsforlatt sted, etter at KrF og V hadde dannet regjering med Høyre uten Sp i 2001.

Politiske journalister må, innimellom anonyme kilder og spillteori, også i dag sette leserne i stand til å forstå det politiske landskapet. De har i 12 år forholdt seg til en todeling i norsk politikk.

Etter 2005 kunne vi ikke fortsette å kalle partier som stemmer inn SVs skatte- eller Frps innvandringspolitikk for sentrumspartier. Man kan ikke forlate sentrum i gavnet og forlange fortsatt særbehandling i navnet.

Sosiolog Arve Hjelseth har advart mot å bruke sentrumsbegrepet ukritisk. Ap og Høyre danner et stort og lunkent flertall for reform i kommunene, (jeg ville kalle det et sentrum.) Men for å få gjennomslag for viktigere saker gir Ap opp reformen for å tekkes Sp, som i denne saken er et fløyparti, skriver Hjelseth i Dagbladet.

KrFs glideflukt fra regjeringsmakt med Høyre (inntil 2005) via støttepartirollen (fra 2013) og til dagens aktive alenegang gjør det ikke lettere å sette et felles navn på de partiene som (per i dag) ønsker Erna som statsminister. Politisk redaktør Berit Aalborg i Vårt Land er blant dem som kaller Høyre, KrF, Venstre og Frp for ikke-sosialistiske partier. Det liker Sp-nestleder Anne Beathe Tvinnereim dårlig. Det stempler Senterpartiet som sosialister, mener hun.

Strengt tatt er det ris til egen bak å reagere slik. Sp ser seg tjent med å kalle KrF et borgerlig parti, en merkelapp KrF avviser. Erna Solberg tjener på samme måte på å tegne et bilde av H, Frp, V og KrF som samarbeidspartier i en borg omringet av noe rødt og farlig. Det er usant, så lenge Ola Borten Moe og agrarkonservatismen fortsatt lever i Sp.

«Vi kan ikke kalle partier som stemmer inn SVs skatte- eller Frps innvandringspolitikk for sentrumspartier.»

Oppsummert

Bedre før

1 Før var partiene høyre-, sentrums- eller venstrepartier. Alle forsto inndelingen, også partiene selv.

Opportunisme

2 I dag bruker partiene merkelapper på seg selv og andre som retoriske våpen. Det blir ikke velgerne klokere av.

Back to the 80's

3 I mangel på håndfaste alternativer vil termene høyre og venstre fungere. Iallfall i et oversiktskart over norsk politikk.

Annonse

Begge sider har litt rett. Brukt isolert på det innbyrdes forholdet mellom fire partier er ikke-sosialistisk en fungerende term, i mangel av noe bedre. Borgerlig vil ikke KrF være, og kan ikke Frp være. Erna Solberg holdt i 2013 fram to partier som borgerlige: Høyre og Venstre. Konservative er knapt noen, etter at også Høyre har gitt Kåre Willochs måtehold på båten og smører budsjettene med olje der det knirker i manglende prioriteringer.

Termen ikke-sosialistisk kan ikke brukes til å forklare den resterende partifloraen. Det finnes ett, muligens to sosialistiske stortingspartier i Norge: Rødt og SV. Ap, Sp og MDG deler posisjonen som verken sosialistisk eller ikke-sosialistisk. Forslag til fellesnevner for denne trioen mottas med overrasket takk.

Alene under sperregrensen mimrer Knut Arild Hareide om da KrF ledet et sentrum i solen. Men KrF utgjør ikke sentrum alene. Linedansere vet at det lettere å holde seg på lina om du har mer å balansere med. Det er derfor de har med seg stang. KrF har for liten kjøttvekt og for få kjernesaker å balansere sentrumskursen med når det blåser nordavind både fra høyre og venstre. En sentrumskurs er avhengig av flere partier. Om KrF legger sine vippestemmer til høyre og venstre annenhver gang i voteringene på Stortinget de neste fire årene, blir det ikke dermed sentrumspolitikk av det. Det blir vingling.

Politiske journalister kan ikke avkreves å holde sentrum i live i folks bevissthet så lenge partiene behandler sentrum som et skjenkested de kan stikke innom på sen kveldstid og treffe gamle venner en gang iblant. Kanskje bør vi holde oss til den tradisjonelle og forståelig høyre-venstreaksen, og si at så lenge Sp og MDG holder mot Ap er partiene venstrepartier, og så lenge KrF og Venstre holder Erna i regjering er partiene høyrepartier.

Det står partiene fritt å gjenreise gamle eller nye landemerker i partilandskapet. Fyllmassen må være politikk, ikke retorikk.

Neste artikkel

Quislings frigjorte barn