Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Høyre er Venstres halmstrå

Vi må ned i bunnsedimentene i den politiske plaskedammen for å finne partiet Venstre. Klarer partiet å kare seg over sperregrensa?

Hovedstrategi: Venstres strategi synes å være å overbevise høyrefolk til å stemme på Trine Skei Grandes parti for å beholde Erna Solberg som statsminister, skriver politisk redaktør Kato Nykvist. Foto: Vegard Wivestad Grøtt/NTB scanpix

Så dypt har Venstre sunket at partiet på enkelte målinger er mindre enn Rødt. Rødt har vært representert på Stortinget én eneste gang, da Erling Folkvord i 1993 klarte å oppheve tyngdeloven. Det må være surt for landets eldste parti, partiet som innførte parlamentarismen, allmenn stemmerett og som ledet an i unionsoppløsningen i 1905 å oppleve at et marxistisk parti på ytterste ytre fløy har større velgerappell enn dem selv.

Hvordan har Venstre havnet i dette uføret?

Først av alt, Venstre har vært et mikroparti helt siden partisplittelsen på Røros i 1972. Siden den gang har det blitt avholdt 11 stortingsvalg. Velgerne har gjennom disse valgene stemt inn totalt 36 venstrerepresentanter. Det er sju færre enn hva Arbeiderpartiet fikk inn på tinget etter katastrofevalget i 2001.

Å bale med sperregrensa er altså ikke noe nytt fenomen i Venstre. Partiet har ikke holdt seg over sperregrensa i to valg på rad siden den fatale partisplittelsen.

Tross partiets beskjedne størrelse, har det en bemerkelsesverdig evne til å sette seg selv i begivenhetenes sentrum. Det handler dels om venstrefolks ubeskjedne selvbilde. Er du så uheldig å havne til bords med en venstrepolitiker, vil du mest trolig få høre at Venstre ikke bare fant opp kruttet, men også har de mest geniale løsningene for å anvende det uten risiko. Som Aftenposten-kommentator Frank Rossavik så elegant bemerket i forkant av partiets landsmøte; Venstre begriper fortsatt ikke hvorfor det ikke er landets største.

Dernest har partiet, nesten uansett hvor liten stortingsgruppa er, en tendens til å utgjøre et vippepunkt i Stortinget. Det har gitt partiet makt. Som da partiet i 2001 fikk to mandater på Stortinget, men tre statsråder i Bondeviks andre regjering. Eller som i denne perioden, der partiet sammen med KrF har hatt en samarbeidsavtale med Høyre/Frp-regjeringen som har gitt fortrinnsrett til å påvirke mindretallsregjeringens politikk.

Partimålingene tyder imidlertid på at Venstre sliter med å omsette makten og oppmerksomheten til velgeroppslutning. Det tærer åpenbart på partiet. Så langt virker det som at partiet har gitt opp å overbevise velgerne om sin egen fortreffelighet, men heller appellerer til Høyre-velgere om å stemme taktisk. Budskapet er klart: Klarer ikke vi sperregrensa, får ikke dere noen borgerlig regjering. Vil dere fortsatt ha Erna som statsminister, er det ingen vei utenom oss.

«Også stakkarslige strategier kan lykkes.»

Oppsummert

Mikronivå

1 Venstre har sunket så lavt at partiet i enkelte målinger er mindre enn marxistpartiet Rødt.

Mye makt

2 Til tross for at partiet ikke har vært stort siden partisplittelsen i 1972, har Venstre ofte hatt makt som et vippeparti.

Strategi

3 Har partiet gitt opp å overbevise velgerne om egne fortreffeligheter, for i stedet å overtale høyrefolk til å stemme taktisk?

Annonse

Budskapet gjentas så ofte av sentrale venstrefolk at det neppe kan være tilfeldig. Det minner mer om en hovedstrategi.

Det må være lov å tenke at det i så fall er en stakkarslig strategi. Men også stakkarslige strategier kan lykkes. Det var akkurat dette kortet daværende Venstre-leder Lars Sponheim trakk i 2005. Da ble partiet målt til elendige 1,6 prosent i en gallup så sent som 18. august. I valget i september ble resultatet hele 5,9 prosent. Partiet hadde gått markant fram i Høyre-bastionene.

Venstres dramatiske snuoperasjon i jordbruksoppgjøret kan tolkes inn i fortellingen om at taktiske Høyre-stemmer er Venstres eneste gjenværende halmstrå. Venstre avverget med dette totalt nederlag for regjeringen, noe som høyrefolk kanskje vet å sette pris på.

Det faktum at Venstre også har fått innsyn i Høyres bakgrunnstall, og hjelp av Høyres tallknuser Tom Erlend Skaug til å forstå dem, passer også inn i fortellingen. Isolert sett er det en risikabel øvelse for Høyre å dele sensitiv informasjon med partier med overlappende velgergrupper. Men også Høyre innser at det å avgi velgere til Venstre vil øke mulighetene for at Høyre kan fortsette i regjering.

Spørsmålet er hvor medgjørlige høyrevelgerne er denne gangen. Noen av dem husker nok hvordan Venstre herjet med regjeringen i forhandlingene om statsbudsjettet i fjor høst. Det er kanskje også noen som reagerer på måten Venstre har omtalt Høyres regjeringspartner Frp gjennom fire år.

Svaret får vi først på valgnatta. Som eksemplet fra 2005 viser oss, kan det skje store velgerbevegelser på kort tid. Dessuten, om det er noe vi har lært det siste året, er at vi skal være forsiktige med å utrope tapere og vinnere før stemmene er talt opp. Det er for tidlig å avskrive Venstre.

Neste artikkel

Vedum: Dobbeltspill fra Venstre i valgkampen