Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hoppla, vi sitter i regjering

Hoppla! Regjeringspartier som foretrekker nederlag framfor å inngå seige kompromisser. Et storting som tar makten i egne hender. Landet styres litt etter innfallsmetoden for tiden.

Uforutsigbart: Erna Solberg leder en regjering etter mantraet om at det er bedre å ta et realt nederlag enn å måtte forsvare et lunket kompromiss. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Hoppla er det gamle brettspillet der en slo små hatter av plast opp i hull med ulike poengsummer, med hjelp av en vippe som man skulle slå på. Det var ingen tvil om at dette var et spill der tilfeldighetene rådet.

Det er litt den følelsen en får når en ser hvordan landet styres for tiden. Regjeringspartiene synes mer opptatt av å oppnå noen blanke seire som kan selges for alt det er verdt, framfor å utvikle kompromisser som innebærer halvveis gjennomslag eller halvveis nederlag, alt etter som man ser det. Dette er partier som heller tar et realt nederlag, framfor å stille seg bak lunkne kompromisser.

I den nye regjeringsplattformen fra Jeløya kommer dette klarest til uttrykk i pelsdyrsaken. Verken Høyre eller Frp ønsker å avvikle pelsnæringen. Men Venstre trengte en seier. Hoppla, så forsvant levebrødet for landets pelsdyrbønder.

I debatten om Jeløya-erklæringen i Stortinget forleden, hevdet Sps Marit Arnstad at statsminister Erna Solberg har innført en form for parlamentarisme der regjeringen ikke tar et samlet, helhetlig ansvar. Hun pekte på at det er en stilltiende aksept for at et parti kan mene noe annet i Stortinget enn i regjeringen, og at viktige vedtak begrunnes med at det er "viktig for ett av partiene".

Arnstad karakteriserte denne formen for styring som "Solbergs parlamentarisme", et begrep hun har lånt av Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle. Stanghelle skrev i fjor at den blåblå regjeringen har meislet ut en ny praksis der det er aksept for at regjeringspartier kan være i opposisjon til egen regjering.

Denne nyordningen kom inn med Frp. Fløypartiet ville for all del unngå å gå i den såkalte SV-fella, altså at partiets egenart og oppslutning skulle smuldre opp med et tyngende regjeringsansvar.

Ser en på Frps oppslutning etter fire år i regjering, kan en vel konkludere med at strategien har vært vellykket for partiets del. Ulempen er, som Arnstad påpeker, at styringen av landet blir mindre oversiktlig. Frp har fått fripass til å ture fram med sine primærstandpunkt og sin retorikk, selv i tilfeller det har ført til mindre Frp-politikk. Frp insisterte blant annet på å stemme over egne forslag da Stortinget skulle stramme inn asylpolitikken. Resultatet ble færre innstramminger enn hva partiet kunne oppnådd gjennom å kompromisse. Det var imidlertid viktigere for Frp å markedsføre seg som landets strengeste asylparti.

Venstre trengte en seier. Hoppla, så forsvant levebrødet for landets pelsdyrbønder.

Oppsummert

Vegring

1 Regjeringen vegrer seg for å inngå vanskelige kompromisser internt, og foretrekker blanke seier eller nederlag.

Helhet

2 Sps Marit Arnstad mener denne måten å styre landet på, går på bekostning av helheten.

Tilfeldigheter

3 Når regjeringen i tillegg blir overstyrt fra Stortinget, blir resultatet mindre forutsigbar politikk.

Annonse

Denne "heller nederlag enn blasse kompromisser"-holdningen smittet også over på forhandlingene om statsbudsjettet mellom regjeringen og de daværende støttepartiene i forrige periode. I de forrige forhandlingene, for eksempel, fikk KrF gjennomslag for en lærernorm, en maksgrense for antall elever per lærer i barneskolen.

KrF trengte en seier. Hoppla, så ble det lagt grunnlag for en dramatisk lærermangel i framtida. For dette kommer jo på toppen av nye kompetansekrav både for opptak på lærerskolene og for etablerte lærere, samt det faktum at det forsvinner et helt lærerkull fordi lærerutdanningen utvides til fem år.

Denne trangen til å innvilge plutselige gjennomslag for enkeltpartiers gjennomslag, uten særlige utredninger, svekker den politiske stabiliteten og øker risikoen for utilsiktede negative effekter.

Politikken blir ikke mindre forutsigbar ved at regjeringen er i mindretall. I debatten om Jeløya-erklæringen kom det fram at opposisjonen påfører regjeringen flere nederlag. Det er selvsagt naturlig når regjeringen ikke har et flertall i Stortinget. Men det er lite som tyder på at opposisjonen nøyer seg med å avlyse forslag fra regjeringen. Opposisjonen vil også fremme egne saker det er flertall for på Stortinget. Det såkalte jordbruksflertallet på Stortinget er et eksempel på dette, med sitt vedtak om å gjenoppta kornlagring i Norge.

Det er en selvfølge at Stortinget vil sørge for vedtak det er flertall for, selv i saker der regjeringen er uenig. Sånn er det med situasjoner med mindretallsregjeringer. Det er situasjoner som i seg selv går på bekostning av forutsigbarhet.

Uansett er resultatet at tilfeldighetenes spill i større grad enn før vil prege styringen av landet.

Neste artikkel

Stridssakene Nesvik arver fra Sandberg