Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Heller brød enn rød

Den kom fra byen, den spiste sine bønder og den tok kornet deres. Revolusjonens spor i åkeren kan trygt pløyes ned.

Dødsmark: I Noselivka og andre ukrainske landsbyer sultet revolusjonen bøndene ihjel på jorda de selv dyrket. Foto: Siri Juell Rasmussen.

Det er 100 år siden den russiske revolusjon. Folk feirer eller grøsser, avhengig av farge. Hva bør bonden gjøre?

Jeg tenker på den jevne russer, bonden som sto med beina i svartjorda gjennom 1917. Hvordan ble liv og lagnad endret?

Lite, i første omgang. Da tsarveldet opphørte i februar, tok parlamentarikere fra jordeierklassen over. De gjorde mye for sivile rettigheter, men lot jordeierskap, økonomi og ikke minst verdenskrigen slure og gå, påpeker historiker Steve Smith.

I oktober skysset tyskerne Lenin østover for å destabilisere Russland. Bøndene sto fortsatt i jorda: Det var byens soldater og arbeidere som samlet seg om sovjetene og sa nei til utenlandsk krig og hjemlig demokrati. Da kommunistene avsatte regjeringen, reagerte bøndene med apati: Verken røde eller hvite nøt flertallets støtte i den påfølgende borgerkrigen, sier historiker Vladimir Brovkin.

Lenin var først tøff, så fleksibel med bøndene. Kollektiviseringen av gods og kjøkkenhager var frivillig. For Lenin var det viktigst å spre revolusjonen i byproletariatet i utlandet, ikke på egen landsbygd.

Fleksibiliteten endte med Stalin. Han skattla frie bønder så hardt at i 1932 var 70 prosent av jorda statseid, kjøkkenhagene borte og sulten hjemme. Det neste året tappet Stalin kornlagrene systematisk. 23. januar 1933 ble det forbudt for ukrainske bønder å kjøpe togbillett ut av sulthelvetet, påpeker Timothy Snyder i boken «Dødsmarkene». Livegenskapet som tsar Aleksander II avskaffet i 1861, ble gjeninnført for å bidra til å drepe 3,3 millioner ukrainere. Menneskerettsadvokaten Rafael Lemkin kalte det et klassisk folkemord. Han skrev senere FN-konvensjonen om fenomenet.

I Norge deltok Bondepartiet i passiviseringen av det revolusjonære Ap på 20-tallet. Krakk og krigstrusler tvang Ap til å si nei til kommunismen og hei til sosialdemokratiet. Det ga regjeringsmakt med bøndene i 1935: By og land, hand i hand.

«Det er stort sett Bondepartiets linje regjeringen Nygaardsvold har gjennemført i jordbrukspolitikken» sa den senere kommunist på Stortinget, Emil Løvlien, i valgkampen i 1936. Han lovet å «ta op... de krav som er reist fra Norsk Bonde- og Småbrukerlag».

I dalstrok og fjordarmer er det blå Forder, ikke røde horder som får jorda vendt.

Oppsummert

Byfenomen

1 Revolusjonen gikk over hodet på den russiske bonden. Senere skulle han få den i hodet.

Dødsmerket

2 De røde gjeninnførte livegenskapet, men frigjorde bøndene fra kornet og livet.

Listhaug bommet

3 Norske bønder er radikalt konservative, selv om de låner kommunistiske markedsgrep.

Annonse

Svært få småbrukere slapp plogen og ga kommunistene handa. Kommunistpartiet samlet 0,3 prosent i valget. Da partiet fikk 11,9 prosent i 1945, var det i utenrikspolitikkens skygge, ikke i lengsel mot kollektivbruk ved Mjøsa.

70-tallets villakommunister klarte å få revolusjonen til å spire igjen. Men de hadde mer sans for risbønder i Asia enn kornbønder ved Mjøsa. Per Olaf Lundteigen møtte dem under bondeopprøret på Hitra i 1975. «Der sloss vi med AKP-ere, sosialister, trotskister og Ap-folk som ikke hadde sans for jordbruket», minnes Lundteigen i Dagsavisen. Han ble senere leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Landsmøtet sist helg var opptatt av å beskytte beiterett mot allemannsrett, og frihet til å dyrke myr. Her har revolusjonen dårlig klangbunn. Eller?

– Dagens bønder lever i et kommunistisk system der de er prisgitt staten, skrev den senere landbruksminister Sylvi Listhaug i 2010. Tja.

Ja visst er det planøkonomi i tilskuddssonekart og nedtrapping av tilskudd fra ammeku 51. Men det private initiativet lever: Ferske tall fra 300 sauebruksregnskap viser at den flinkeste bonden tjener 304.000 kroner på 76 mordyr. Snittdriveren tjener 168.000.

Det er ikke kommunismen, men kapitalismen som er fremmarsj. Bankene eier fjøset, og passive jordeiere eier snart halvparten av jordbruksjorda i Norge. Bonden blir jordløs igjen, som i Tsar-Russland. Og samvirket betaler mest per dyr til dem som leverer mange dyr på en gang. Systemet favoriserer de store, som Emil Løvlien sa i 1935.

I dalstrok og fjordarmer er det blå Forder, ikke røde horder som får jorda vendt. Jordens bundne norske treller er individualister. Verken Stalin eller Listhaug klarte å revolusjonere den norske bondens radikale konservatisme: «Lat oss rydja og byggja oss grender, og so eiga me rudningen trygt.»

Neste artikkel

Du kan stemme ja – eller ja