Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Finanskrisa er ikke over

Finanseliten og deres støttespillere, som president Macron i Frankrike, styrer mot nye bobler og kriser. Vi vet nå hvem som må betale.

Finansminister Kristin Halvorsen (SV), statsminister Jens Stoltenberg (Ap) og samferdselsminister Liv Signe Navarsete (Sp) under pressekonferansen etter presentasjonen av regjeringens tiltakspakke mot finanskrisa. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Lørdag er det nøyaktig 10 år siden finanskrisa startet, da Lehman Brothers gikk konkurs 15. september 2008.

Noen måneder senere presenterte den norske regjeringa tiltak som skulle demme opp for finanskrisa i Norge: «Tiltak for arbeid» var overskriften for de rødgrønne partilederne. De skulle bruke penger på å demme opp for krisa, så norske borgere i minst mulig grad skulle rammes. Statsminister Jens Stoltenbergs refreng var «å spare i gode tider, og bruke i krisetider». Samtidig hadde norske banker allerede noen krav om ansvarlighet på seg, etter vår egen bankkrise på slutten av 80-tallet. Den som kom etter dereguleringen av kredittmarkedet, da bankene ble overivrige i jaget etter økt fortjeneste – og måtte korrigeres av politikerne.

Den rødgrønne regjeringas tiltak skulle vise seg å bli en demonstrasjon av økonomisk motkultur, sammenholdt med Troikaens diktat overfor kriserammede EU-land.

Troikaen besto av EU-toppene, Den europeiske sentralbanken (ECB) og Pengefondet (IMF). De pakket krisepakker. De pakket milliarder av euro sammen med knallharde krav om kutt. Og det ble kuttet – i velferdsordninger, i lønninger og arbeiderrettigheter. «Vanlige skattebetalere ble også belastet med gjelda fra en oppblåst finanssektor ute av kontroll», som Christian Anton Smedshaug skriver i boka «Gjeld». Mens finansinstitusjonene kunne pakke ut euroen fra krisepakkene. Troikaens innstrammingspolitikk ble også snart kalt «sosialisme for de rike». Troikaen mente at så snart bankene gjenvant tillit og fikk fart på utlånet til næringslivet – ville krisa være over. Slik gikk det ikke.

Mange er blitt arbeidsløse – ikke minst unge, enda flere er skjøvet over på løsarbeider-kontrakter. Pensjoner og trygder er kuttet, samtidig som mange betaler høyere skatt. Krisa som startet med Lehman Brothers for 10 år siden, har satt kraftig fart på omfordelingen av penger og makt i Europa. Ulikhetene har økt kraftig.

For å si det med det internasjonale nettverket «Change Finance», som Attac Norge er en del av: «Finance got bailed out, we got sold out. That's what's happened in the last ten years». «Finanssektoren ble kjøpt fri. Vi andre ble solgt ut. Det er dét som har skjedd de siste ti årene.» Organisasjoner knyttet til Change Finance demonstrerer over hele Europa i dag.

Annonse

Troikaen løftet ikke en finger for å øke produksjonen. «Tiltak for arbeid» var aldri på agendaen. Snarere tvert imot. Krisepakkene forsterket og forlenget finanskrisa. Hver eneste dag betaler millionvis av EU-borgere. EU-borgere som siden etableringen av EUs indre marked er blitt tutet ørene fulle om at fri flyt-politikken, høyrepolitikken, skulle sikre alle arbeid, vekst og velstand. Sosialdemokratene i EU har borget for det samme. Dermed er det knapt noe mysterium at sosialdemokratene i EU taper terreng. Det er tvert imot grunn til å spørre hvorfor sosialdemokratene ikke har tapt enda flere velgere.

Oppsummert

Motkultur

1 Da finanskrisa rammet verden i september 2008, svarte den norske regjeringa med "tiltak for arbeid".

Troikaens tabbe

2 Den linja gjorde at Norge sto av krisa bra, i motsetning til linja til for eksempel EU-toppene – hvor finansnæringa ble reddet mens vanlige folk fikk regninga.

Har ikke lært

3 En skulle trodd selv EU-haukene i Tyskland og Frankrike nå forsto hvor feil de tok. Men nei: De ser ut til å kjøre på i samme gale retning.

Hvordan kan EU-borgere som betaler for krisa stole på Troikaen heretter? Det ligger neppe noen trøst for de mange arbeidsløse i Hellas i å lese IMFs egen selvkritikk etter innstrammingspolitikken. Der er de er inne på at det antakelig kunne ha gjort seg med noen investeringer («tiltak for arbeid»). I juni 2013 vedgikk IMF i en internrapport å ha overvurdert Hellas sine muligheter for å håndtere gjeld, og undervurdert konsekvensene av innsparingene. Rapporten refereres i boka «Gjeld» (i nytt etterord til ny 3. utgave, side 229). Sommeren 2016 innrømmer IMF at håndteringen av den økonomiske krisa hadde vært for svak på grunn av «gruppetenkning» og «intellektuell innkapsling».

Den rødgrønne regjeringas tiltak skulle vise seg å bli en demonstrasjon av økonomisk motkultur.

IMF og resten av troikaen stolte åpenbart for mye på bankene både før og etter krisa. Alternativt: Troikaen var ikke så opptatt av konsekvensene for folk flest, fordelingen eller demokratiet i kriselandene. Behandlingen av Hellas tyder på det siste. Hva nå? Stoler Troikaen fortsatt like blindt på finanssektoren?

Det ser ut til at både Tyskland og Frankrike bryter forhandlingene om finansskatt. Frankrikes høyreorienterte president Emmanuel Macron ser ut til å være finanssektorens beste venn, og ivrer etter å stoppe skatten som skulle bidra til å forebygge en ny finanskrise. Om Tyskland og Frankrike er enige om det, ja da vil vel derivatene fortsette å flyte fritt til neste finansboble sprekker. Selv om sosialdemokratene i EU vil forebygge nye kriser og enda større forskjeller – så hjelper det vel lite om Paris og Berlin har bestemt seg.

Neste artikkel

Et ja til EU er et ja til euro