Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Festbremsene

Det ble mye penger til småbønder og areal i år. Det er nok igjen å være uenig om.

Holder igjen: Lars Petter Bartnes. Foto: Bjarne B. Aase

Lillehammer: Bøndenes kårne sitter småspente i ballsalen på landsmøtehotellet og venter på en beilende Frp-statsråd. Sist de møttes, i Jon G. Dales ungkarsrede i regjeringskvartalet, smøg han seg innunder bunadsskjorta deres med småskalatilskudd og beiteromantikk. Ikke rart Bondetinget åpnet med avsynging av Chris Isaacs «Wicked Game».

Det er på flere måter seierherrer som møtes til bondeting. Fem blåblå år har ikke klart å fjerne verken forhandlingsinstituttet, grensevernet eller markedsordningene, fastslår leder Lars Petter Bartnes i sin årsmøtetale.

«Fem blåblå år har ikke klart å fjerne verken forhandlingsinstituttet, grensevernet eller markedsordningene.»

Dale feier inn til grei applaus, og vekselvis tuller med bøndene og setter øya og argumentene i dem: Hvis man vil bruke investeringstilskudd til markedsbalansering (slik bøndene fikk gjennom i form av stopp i investeringsstøtte til sauefjøs) så vil investeringstilskuddene etterhvert forsvinne fra landbruket.

Grasprodusenter på det sentrale Østlandet får også Dales kalde skulder: Vil man ha distriktslandbruk, mener Dale løsningen er stimulans til frukt, grønt og korn i de beste områdene, og gras og fellesgoder i distriktene.

– Hvis skattebetalerne skal betale dere 16 milliarder i året, vil de ha igjen fellesgoder som dyr på beite i områder som ellers gror igjen.

Annonse

Noen lurer på hvor det er blitt av den selverklærte liberaleren Dale, etter at han har akseptert mer markedsstyring og selv gått for ekstrastøtte. Dale innrømmer å ha gjennomgått en viss realitetsorientering.

Det gjelder nok også internt i regjeringen. Mens frukt- og grøntbøndene kan skåle i sider og tilskuddsmedgang på vorspiel i 6. etasje, sitter pelsdelegatene i hotellkjelleren med farris i glasset og et trist drag i ansiktet. Både bøndene og Dale beklager det pelsforbudet som regjeringspartiene mumbo jumbo-et fram i et kjellerrom i Moss.

I korridorene spekulerer bøndene på om det mye omtalte foreslåtte driftsvansketilskuddet lar seg gjennomføre. Utvalget som har sett på fenomenet, kaller det «teknisk mulig» å få til. Det sier sitt. Det er krevende nok å sette og forsvare grensene mellom dagens tilskuddssoner for areal, melk og kjøtt. Er det du eller naboen som har den jævligste, skjeveste og mest sumpete jordlappen? Det blir dere aldri enig om.

Legg så til at mange teiger i Norge er små på grunn av eiendomsstruktur, ikke geografi. Om villanaboen nekter å selge deg jorda si, har du et naboproblem eller et eiendomsstrukturproblem, ikke et driftsvanskeproblem. Da er det jordleie eller jordkjøp som kan fikse driftsvanskene. Ikke enda et tilskudd.

Formiddagens debatt viser også lysten til å gå i stillingskrig over arealtilskuddene. Differensieringen mellom litt, mer og mye areatilskudd skal være «rettferdig». Det er selvsagt umulig å få til, et sisyfosarbeid som øder krefter bøndene kunne brukt på andre ting. Som den gamle landbruksbyråkrat Almar Sagelvmo sa: Alle grenser oppleves som urettferdige når du står inntil dem. Flere arealsoner og grenser betyr flere forurettede bønder.

Det er den krevende baksiden av den nødvendige omleggingen som kommer: Mer tilskudd til matjord, mindre til delvis importdrevet overproduksjon.

Neste artikkel

Bøndene krever forhandlinger om krisepakke