Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

EU kaver i Middelhavet

Det europeiske avtaleverket for flyktning- og migrantpolitikk gjør det både nødvendig og nesten umulig å føre en felles politikk på disse områdene. Det kan skape enorme kriser på en lang rekke måter. Men det er viktig å holde hodet kaldt.

Druknet ikke: Seksti migranter, de aller fleste menn, plukket opp av redningsskipet Open Arms i Middelhavet. Foto: Olmo Calvo / AP / NTB scanpix

For å ta det menneskelige først: Med mindre du faktisk er renspikka rasist, bør du være enig i at dødsruta over Middelhavet ikke er noe folk fortjener å utsettes for.

Videre burde de fleste å være enige i at det ikke er ideelt at tusenvis av mennesker hoper seg opp i flyktige leire og blir boende der i måneds- og årevis, uten en skikkelig samfunnsstruktur rundt seg. Å konkludere at det er uholdbart for både samfunn og individ at folk blir boende under broer og i parker, uten mål og mening, i et land de trodde skulle gi dem et bedre liv, burde også være kurant.

I innvandringsdebatten glemmer folk forsmedelig ofte noe så enkelt som at "folkemengdene" på vandring mot Europa eller Nord-Amerika stort sett er ganske vanlige folk. Enten de er på flukt fra krig, sykdom, sult og død, eller drar mot den rikere delen av verden for å søke lykken.

Vanskelige politiske debatter, som innvandringsdebatten er, må føres på grunnlag av fakta.

Også «lykkejegerne» fortjener å møtes med verdighet. Selv i tilfeller hvor de også møter en lukket dør. Selv om de gjerne er arbeidsføre menn. Det skulle ikke være nødvendig å minne om at å jobbe hardt og tjene penger ikke er moralsk forkastelig. Selv hvis du drar dit jobben er.

Finnes migranter som faktisk tenker at lykken er trygd? Kanskje. Men om noen burde se varsellampene blinke når en stor og mangfoldig gruppe blir forsøkt stemplet som trygdesnyltere, er det faktisk folk fra Bygde-Norge. Påfallende mange «innvandringskritikere» har vært like «kritiske» overfor «trygdebygda» og bønder med «sugerør i statskassen».

Og da Norge var et utvandringsland, var det fra Bygde-Norge de aller fleste dro.

Annonse

Det er greit å ha i mente. Vanskelige politiske debatter, som innvandringsdebatten er, må føres på grunnlag av fakta. Og fakta er både at det var en stor oppsving i antall asylsøkere og migranter til Europa i 2015, og at folkemengden innen 2017 var nede i godt under halvparten. 650.000 mennesker søkte om asyl i Europa for første gang i fjor. Det er omtrent på 2014-nivå.

Sveriges tidligere stats- og utenriksminister Carl Bildt, fra Høyres søsterparti Moderaterna, karakteriserer situasjonen slik: «Migrasjonskrisen i Middelhavet var i 2015. Nå er det en politisk krise.»

For en bestemt type politikere har melket 2015-krisen og for hva den er verdt. Bildene av den såkalte «jungelen» i den franske kanalbyen Calais, der folk på vei til Storbritannia (som ikke er en del av Schengen og dermed står utenfor store deler av EUs eksterne innvandringspolitikk) venter på å få sine søknader behandlet, ble brukt i Brexit-debatten.

Oppsummert

Kaotisk

1 Antallet asylsøkere i Europa har falt kraftig de siste to årene, men de politiske etterdønningene av 2015-tallene skaper fortsatt uro.

I klemma

2 EUs blanding av felles grensepolitikk og enkeltlands veto gjør det vanskelig å finne en løsning.

Vanskelig

3 En ambisiøs innsats for å stabilisere naboland og redusere migrantstrømmene er nødvendig. Den bør involvere flere aktører enn bare EU.

Det samme ble bilder av kortesjer av syrere i Øst-Europa. Et trusselbilde som fant gehør hos Donald Trump i USA, Viktor Orbán i Ungarn, Matteo Salvini i Italia, partiet PiS i Polen, partiet AfD i Tyskland, partiet Front National i Frankrike, Dansk Folkeparti i Danmark, Sverigedemokraterna i Sverige, Sannfinnene i Finland, og så videre.

Argumentet om at disse aktørene gir uttrykk for en ekte frykt i befolkningen, er ikke helt på jordet. Problemet er at mange av dem baserer sin kritikk på krisemaksimering og tilsynelatende ikke kan eller vil forstå realitetene i situasjonen. Å sette de mest lettskremte «høyrepopulistene» til å styre landet, er som å reagere på at noen velter en parafinlampe i fjøset med å rykke inn på gårdsplassen med panservogner som skyter vilt rundt seg.

Men velgerne gir dem tyngde. Og selv om folkestrømmen avtar, er situasjonen ikke løst. Derfor har EU fattet nye vedtak om å prøve nye ting. Å «hjelpe dem der de er» er nå høyere på dagsorden, men det samme er kravet om et sterkere felles ansvar for å ta imot folk som faktisk får opphold.

Vil dette løse problemene? Sannsynligvis ikke. Verdenssamfunnet virker helt ute av stand til å ta grep som kan bidra skikkelig til at de fattige og tidvis krigs- og kriserammete landene folk strømmer fra, blir stabile steder å leve. EUs nye plan virker dessverre ganske tannløs på det nivået, og det er på det nivået løsningen må ligge. Asylmottak i Libya er symbolpolitikk.

Men EUs nye plan er forhåpentlig et steg i riktig retning, likevel. Både for Europa og for menneskene som risikerer livet for å komme hit. Ting kan ikke fortsette som i dag.

Neste artikkel

Corbyn støtter ny brexit-avstemning hvis partiet ønsker det