Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et rikspolitisk monopol

Landbruket er en viktig næring i alle distrikter. Hvorfor skal rikspolitikerne ha styringsmonopol?

Arktisk: Stortinget vedtar tilpassede rammevilkår for jordbruket i Finnmark. Fylkespolitikerne må kunne gjøre det samme, skriver kommentatoren. Foto: Iris Egilsdatter.

For en inntrønder er det en skjellsettende opplevelse å komme til Frosta i starten av april. Mens hjembygdens bakker blide ennå ligger mot den evige sne, ligger frostingene over traktorrattet og får poteten i jorda ovenfor flomålet. Før fjellbøndene får sådd sin grøde mellom myr og sluddbyger, grønnes åkeren ved Trondheimsfjorden.

Slik er Norge: En times kjøretur kan gå over flere klimasoner. Det speiles i landbrukspolitikken. Det finnes sju ulike soner for arealtilskudd. Østfold ligger i den laveste, Finnmark i den høyeste tilskuddssonen.

Distriktstilskuddet for kjøtt er inndelt i fem soner. Er du bonde i Steinkjer kommune, får du laveste sats, i sone 1. Dersom du ikke har fjøset i de delene av Steinkjer som tidligere het Kvam og Stod herreder, eller i Beitstad herred unntatt Bartnes og Moen kretser, samt brukene i Austlid krets i tidligere Egge herred. Da ligger du i sone 2, og får høyere tilskudd.

Slaktebiler som henter slakt fra Steinkjer via Inderøy og sørover til Norturas slakteri i Malvik, passererer en tilskuddssonegrense for kjøtt 7 ganger på 12 mil. Lat oss rydja og byggja oss grender, og så eiga me sona vår trygt.

Nitid geografisk differensiering er altså verken sjeldent eller spesielt problematisk i norsk landbruk. Det er tvert imot avgjørende for at det skal gå an å få ut en årsverksinntekt av 30 melkekyr både i Bamle og Beiarn, og at jord som (i de fleste år) gir én avling, skal holdes like mye i hevd som jord som gror i 6 måneder i året.

En nasjonal landbrukspolitikk står ikke i motstrid til de til dels enorme regionale forskjellene i virkemiddelbruken. De er korporativt avtalt mellom partene i de sentrale jordbruksforhandlingene, og politisk vedtatt av Stortinget.

Landbruket er heller ikke ukjent med desentrale avgjørelser. I Innovasjon Norge fordeles landbrukstilskudd til blant annet investeringer og miljøtiltak fylkesvis. Akkurat som i de sentrale oppgjørene er det statens folk og bøndene som blir enige seg imellom om hvilke bønder som skal få i hver region: Hvor mye til hvor store fjøs og hvilke miljøtiltak. Bøndene som foreslår og vedtar fordelingsnøkler og prioriterte områder, er ofte fylkesledere i faglagene. De er valgt, men ikke folkevalgt.

En politisk næring slutter ikke å være politisk når jordbruksoppgjøret er vedtatt i Stortinget.

Oppsummert

Korporativ samfunnssektor

1 Når Stortinget har vedtatt jordbruksoppgjøret, overtar byråkrater og faglag videre styring av mål og midler.

Ønsker mer makt

2 Fylkespolitikerne vil ta næringspolitiske valg for landbruket som for andre distriktsnæringer. Det er til å forstå.

Demokratisk desentralisme

3 Sentrale landbruksmål må kunne tolkes og forvaltes i lokaldemokratiet.

Annonse

Et flertall av Norges fylkeskommuner ønsker å ta over forvaltningsoppgaver som i dag ligger hos staten. Fylkesordfører Jenny Følling (Sp) i Sogn og Fjordane tror landbruket ivaretas best sammen med annen næring. Ingen som ser landbrukets betydning for distriktene kan være uenig. Sp og Ap foreslår å flytte regionalt landbruksstyre fra korporativ til folkevalgt side. Dermed kan skuterløyper, prioriterte kulturlandskap, investeringsstøtte og rovdyrsoner bli underlagt fylkespolitisk styring.

Det kan endre forvaltningen. I det gjeldende næringsprogrammet for Trøndelag prioriteres investeringer til sauebruk med utmarksbeite. Melkefjøs har ingen slike føringer. Det kan fylkespolitikerne selvsagt innføre, slik at investeringsmidlene forbeholdes fjøsprosjekter som har tilstrekkelig beiteareal disponibelt. Fylkespolitikerne i Troms kan finne på å mene at her hos oss er det geita og sauen som er husdyrene, ikke gris og kylling. I Sogn og Fjordane kan de folkevalgte øremerke investeringsmidlene til mindre fjøs.

Slike grep vil bygge på tolkninger av Stortingets vedtatte mål for et norsk småskala landbruk i hele landet som er helt innafor.

Det er interessant å se hvor ulikt faglagene reagerer på forslaget om økt demokratisk deltakelse. Det vil styrke norsk landbruk, mener leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag Merete Furuberg. Kollega Lars Petter Bartnes i Norges Bondelag mener fylkeskommunal makt vil true den nasjonale landbrukspolitikken.

Det er ikke utenkelig at begge kan ha rett, og at det er til å leve med. Dagens landbrukspolitikk er nasjonal i betydningen at bare nasjonale politikere er innblandet. Men en politisk næring slutter ikke å være politisk når jordbruksoppgjøret er vedtatt i Stortinget. I staten ligger det ingen matjord, og ingen sau beiter i et avtaledokument.

Norsk landbruk drives ute i landet, og må tåle lokale klima- og geografivariasjoner. De må det også kunne tåle lokaldemokratiske variasjoner.

Neste artikkel

Billigbonanza i butikkene