Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den besværlige gudstjenesten

Skolegudstjenesten, denne årlige krangelen mellom dem som mener forkynnelse ikke bør skje i skoletiden, og dem som mener at ingen tar skade av litt deilig er jorden.

Fritak: Skal det være mulig å reservere seg mot å synge salmer, gå i Lucia-tog og å delta i skolegudstjenesten? Foto: Stian Lysberg Solum/NTB scanpix

Noe av det første KrF prioriterte å gjøre etter et elendig stortingsvalg, var å fremme et forslag om obligatoriske skolegudstjenester før jul. Det kunne framstått som en merkelig prioritering, om en ikke visste at skolegudstjenestene er en årlig parademarsj for alle dem som mener at mannbiske humanetikere og misforståtte multikulturalister ødelegger julestemninga for folk flest.

Slik sett kunne det kanskje være godt for KrF, etter en knalltøff periode, å lene seg til en sak de vet mange er eitrende enige med partiet i.

For det er forbausende mange som er kritiske til oss som mener det bør være et klarere skille mellom religionsutøvelse og skole. Kritikken kommer også fra uventet hold. I Klassekampen, for eksempel, skriver sjefredaktør Bjørgulv Braanen om overdreven fritakskultur. Rett nok mener han at elever bør kunne velge ikke å delta i gudstjenester, men før øvrig bør alle være med på det samme. Skolene er en av de viktigste integreringsarenaene vi har, fremholder han, og den må ikke ta all verdens hensyn ut fra en "misforstått multikulturalistisk ideologi". Ingen elever tar skade av å synge "Deilig er jorden", påpeker han.

Det har han kanskje rett i. Jeg vil likevel hevde elevers rett til å la være å synge "Deilig er jorden", om de ønsker det. Selv var jeg et slikt barn som ikke ville synge salmer og som nektet å gå rundt juletreet eller i Lucia-tog.

Det startet med en kristendomstime i femte klasse. Læreren var av det troende slaget, og la ikke skjul på det. Da hun utbrøt foran klassen hvor fantastisk det var å tenke på at Gud har skapt alt rundt oss, all den herlige naturen, alle mennesker og dyr, fikk jeg nok. Hun presenterte sin tro som en sannhet. Da jeg repliserte at Gud godt kunne skapt litt mindre regn, reagerte hun med sinne. Det var både frekt og respektløst, mente hun.

Hvem som viste minst respekt mot hvem, kan en diskutere. Uansett utviklet dette seg til en individuell problemstilling for meg. Jeg kan forsikre om at multikulturalisme ikke var en faktor i Namsos på 80-tallet.

Mye har skjedd siden den gang. I dag, på skolen mine barn går på, er det krav om aktiv påmelding for dem som vil delta på skolegudstjenesten. Det er en god ordning. Elevene må gjerne delta i gudstjenester i skoletiden, men det bør være en betingelse at de aktivt søker seg dit. For en som holder trosfrihet høyt, er det opplagt at en må være sikker på at religionsutøvelse skjer på frivillig basis.

Forbausende mange er kritiske til oss som vil ha et klarere skille mellom religionsutøvelse og skole.

Oppsummert

Årlig strid

1 Før hver jul blusser striden om skolegudstjenestene opp igjen.

Deilig er jorden

2 Ingen tar skade av å synge "Deilig er jorden", sies det. Men elevene må kunne nekte å gjøre det, om de vil.

Frivillig

3 Det er opplagt at en må være sikker på at religionsutøvelse skjer på frivillig basis.

Annonse

Derfor synes jeg det var synd at skolen nærmest beklaget ordningen med aktiv påmelding. I et informasjonsbrev skriver skolen at skolegudstjenesten er en "samling" som del av "kultur- og tradisjonsformidling", som verken inneholder forkynnende eller religionsutøvende elementer. Det er "svært få" liturgiske innslag, mens det loves at presten nesten ikke skal si noe som helst.

Jeg sendte en tilbakemelding til rektor: "En samling i kirka, med dramatisering av juleevangeliet, synging av salmer og preken er og blir en gudstjeneste. Å hevde at en gudstjeneste ikke er uttrykk for religionsutøvelse minner mest av alt om tilsløring." Det er helt greit at skolen inviterer til gudstjeneste så lenge det er mulig å reservere seg mot deltakelse, men det er underlig at skolen ikke vedstår seg at en gudstjeneste er noe mer enn "kultur- og tradisjonsformidling". Det yter ikke Kirken rettferdighet heller, synes jeg.

Da jeg fikk svaret fra rektor, følte jeg meg som trassig femteklassing igjen: "Vi beklager hvis vår måte å skrive informasjonen på, gjør at du oppfatter budskapet på en annen måte enn det som er vår hensikt", skrev hun. Nå var det ikke mine leseferdigheter som var problemet. Det er skolens forsøk på å late som at en gudstjeneste ikke er forkynnende som er problematisk.

Jeg vet at mange ikke er enig med meg i dette spørsmålet. Jeg vil derfor understreke at jeg på ingen måte er motstander av religionsundervisning i skolen. Jeg forutsetter at elevene besøker både Kirken og eventuelle andre trossamfunn i lokalmiljøet. Det er sant at kristendommen er en viktig del av vår kulturarv.

Det er likevel noe annet å utøve religion, slik en gjør når en deltar i en gudstjeneste.

Neste artikkel

Juletreet og blomsterbuketten