Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Blikket fra byen

Etter stortingsvalget må Høyre og Arbeiderpartiet gå i seg selv. Det må mediene også.

Sju av ti mener sentrale myndigheter tar for lite hensyn til Utkant-Norge, viser tall fra Norsk medborgerpanel. Opprøret handler om forvaltning av felles ressurser, fisk og forsvar, næringsgrunnlag og tilgang til grunnleggende tjenester i hele landet. Foto: Siri Juell Rasmussen

Hva har valgkampen handlet om? Det har handlet mye om meningsmålinger. Litt om skatt. Ganske mye om Ap-leder Jonas Gahr Støre og statsråd Sylvi Listhaug. Og en hel del om skremmebilder.

Hvem er skumlest i landet her? VGs politiske redaktør Hanne Skartveit mener å se «de ytterliggående og virkelighetsfjerne partiene». Hun er bekymret ikke bare for et Ap i krise, men også at Høyre og Frp går ned på meningsmålingene. «Vinnerne er ytterpunktene i norsk politikk, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, SV og Senterpartiet.»

Smak litt på den. Blant «ytterpunktene i norsk politikk» er altså de to tidligere regjeringspartiene SV og Sp. Mens Frp er «etablert og ansvarlig». SV er skummelt fordi partileder Audun Lysbakken er tidligere marxist. Og Sp er skummelt fordi det «dyrke misnøye med Oslo og det de ser som makteliten i hovedstaden».

Vi kan nærmest høre det skjelve oppover i etasjene i VG-bygget, der det ligger trygt plassert i Oslo, med utsikt til granittkolossen Finansdepartementet.

Analysen er dårlig. Og grunnleggende feil, mener jeg. Småpartiene styrker seg fordi de store ikke evner å ta inn over seg betydelige bevegelser i velgermassen. Med unntak av den korte valgkampen har heller ikke mediene evnet å speile dette. I takt med massive nedbemanninger og kostnadskutt, har mediene lagt ned lokalkontorer og lytteposter rundt omkring i Norge.

VG la ned sine siste lokalkontorer i fjor. Regionavisene er blitt rene byaviser og lokalavisene er hver for seg for små til å løfte debatter opp på den nasjonale arena. Nedbemanningen i mediene har skapt nye blindsoner i journalistikken, godt beskrevet blant annet i rapporten "Journalistikk og demokrati" fra Institutt for journalistikk og Fritt Ord (2013). Dagbladets tidligere kommentator Stein Aabø har også en god beskrivelse: "For hver journalist som lokkes ut i pensjonistenes rekker, så forsvinner et bibliotek og 1000 nyttige kilder (som også har 1000 nyttige kontakter)".

Når antall øyne som skal følge med på og rapportere fra og om det norske samfunnet reduseres, oppstår det blindsoner, skriver Anders Bjartnes og Svein Egil Omdal i den nevnte IJ/FrittOrd-rapporten. De valgte seg ut fire samfunnsområder og -prosesser som har falt i hel- eller halvskygge og beskrev konsekvensene av den journalistiske tilbaketrekningen. Lokal- og regionaljournalistikken, dekningen av Norges forhold til EU, energi- og klimajournalistikk og overvåkingen av forvaltningen av pensjonsmidler var de fire saksfeltene som ble utpekt.

La oss se nærmere på lokal- og regionaljournalistikken: Da Stavanger Aftenblad i 2012, som del av omfattende kutt, planla å legge ned lokalkontorene i Suldal, Haugesund og Egersund, skrev ordførerne i alle de tre kommunene brev til sjefredaktøren og ba ham revurdere vedtaket - og det til tross for at Aftenbladet ved flere anledninger hadde satt søkelyset på ulike saker som hadde vært problematiske for kommunen. Kontorene i Suldal og Haugesund ble likevel lagt ned og bemanningen i Egersund halvert. Aftenbladet hadde før dette lagt ned lokalkontorene i Kopervik, Sauda og Flekkefjord.

Landets eldste avis, Adresseavisen, hadde i sin tid lokalkontorer i Namsos, Molde, Kristiansund og på Oppdal. De er alle borte. Bergens Tidende har systematisk trukket seg tilbake fra Sogn- og Fjordane og fra Sunnhordland - og har nå lokalkontor bare i Oslo. Det samme har skjedd i de store lokalavisene: Trønder-Avisa la eksempelvis ned avdelingskontorene i Stjørdal og Namsos, men beholdt et kontor i Levanger.

Utkantenes stemme er dermed svekket, både i de regionale debattene og i de nasjonale debattene. Opprøret må dermed bli nokså stort før det virkelig fanges opp på nasjonalt nivå.

«I landets tre nordligste fylker fosser Sp og SV fram. Det bygger særlig på to forhold: Fisk og forsvar.»

Oppsummert

Frustrasjon

1 Frustrasjonen på bygda handler om mye forskjellig: Om fisk og forsvar, ulv og sau, trygghet og nærhet til politi og helsetjenester.

Utkanten blir alene

2 De store partiene Ap og H har i liten grad klart å fange opp signalene fra brede lag av velgermassene.

Mediene forsvant

3 I takt med massive nedbemanninger og kostnadskutt har regionale og riksmedier lagt ned lokalkontorene sine. Lyttepostene er blitt færre.

Annonse

Men når alvoret siger inn, rykker selv riksmediene ut. Men hvor drar de da? VGs «Giæver og Joffen» dro etter eget utsagn til «det norske rustbeltet». Utstyrt med et ferskt bylinebilde og det norske flagg. Det gjorde de for øvrig rett etter at to av Aftenpostens mest profilerte redaktører, politisk redaktør Trine Eilertsen og kulturredaktør Sarah Sørheim med podkasten «Aftenpodden» gjorde det samme.

Reiseruta for VG- og Aftenposten-troppen var Bergen, Trondheim og Tromsø. Der fikk de opplagt snakke med noen andre enn de gjør til vanlig, i Oslo. Men skal de fange stemningen i utkantene må de nok lenger ut på landet.

Ta Nord-Norge: I landets tre nordligste fylker fosser Senterpartiet og SV fram. Det bygger særlig på to forhold: Forsvar og fisk. Gjennom årtier har forsvarspolitikk også vært distriktspolitikk. En voldsom teknologisk utvikling kombinert med nokså raske omlegginger av det norske forsvarets mål har presset fram strukturendringer og nedleggelser. For lokalbefolkningen betyr slike nedleggingsvedtak, som av Andøya flystasjon, et dramatisk bortfall av arbeidsplasser. Men nordpå er folk også generelt opptatt av forsvarspolitikk, der de nærmest ser over til våre russiske naboer. I lys av 22. juli-kommisjonens dypt urovekkende rapport er det jo også nokså mystisk at beredskap er et ikke-tema i årets valgkamp.

Om forsvarsdebatten er skrinn, er fiskeridebatten levende. Utviklingen i næringa de senere årene er eventyrlig og fremtiden er lys. Men for hvem? Endringer i fiskeflåten, kvoteregler og pliktsystemet gjør at milliardverdier forsvinner mellom hendene på dem som bor langs kysten.

Da Norge fant olje skapte norske politikere et system som sikret oss alle del i verdiene. Hvorfor gjør vi ikke det samme for jorda, vannet, havet, mineralene? I fjor solgte Norge sjømat til utlandet for 91,6 milliarder kroner. På fire år har verdien økt med 75 prosent. Samtidig faller eksportinntektene av norsk olje og gass. Eksperter ved Sintef anslår at fiskeri og havbruk kan passere verdien av olje og gass innen 20 år.

Ta Innlandet: Ja, debatten om ulv vs. sau er behørig dekket. Men tar byfolk virkelig inn over seg hva som er årsaken til frustrasjonen på bygda? Det handler selvfølgelig om næringsgrunnlaget, men også om en bygdebefolkning som føler seg forlatt.

Regjeringen, med Høyre i spissen, har ikke klart å skape trygghet. De har ikke klart å forankre reformene som de mener er nødvendige for å sikre fremtidig velferd. Selv ikke politiet er enig i politireformen. Politidirektoratet er det, selvfølgelig, der det eser ut i glassbygget på Majorstua. Men politiets eget fagblad skriver «Smått er også godt» og argumenterer politifaglig mot reformen.

Velgeropprøret handler også om en mer generell uro knyttet til globaliseringen, som øker avstanden mellom de styrende og de styrte. Ideologi, verdier og «følelse av tilhørighet» seiler opp som det viktigste for velgerne, viser Ipsos’ politiske barometer, som avisa Vårt Land har skrevet om. Årets valgkamp tyder på at flere partier og politikere må jobbe litt mer med den fortellingen.

Neste artikkel

Riksrevisjonen er ikke fornøyd med NIBIOs økonomistyring