Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Av jord er vi kommet

Jord er den viktigste naturressursen vi har i Norge. Og den minst påaktede.

Gevinst: Den kortsiktige økonomiske gevinsten ved å omregulere et areal fra landbruksformål til bolig- eller annet næringsformål er enorm. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase

Vi er et land velsignet med rike naturressurser. Tenk bare på fisken, tømmeret, vannkraften, bergverksindustrien, oljen. Det er naturressursene som har skapt landet slik vi kjenner det, og som har gitt oss livsbetingelser og velstand.

Dette kommer klart til uttrykk i artikkelserien vår i Nationen denne sommeren – «Kampen om naturressursene». Selv om stadig flere av oss lever av å selge tjenester til hverandre, er det er fortsatt store samfunnsmessige og økonomiske interesser knyttet til norske naturressurser.

Med et unntak for havets ressurser – nærmere bestemt fisken som lever der – er det likevel bare jordressursen vi ikke kunne klart oss uten. Selv uten den formidable oljerikdommen hadde vi fint kunne overleve her på berget.

Havet har gitt oss sild, torsk og sei. Jorda har skjenket oss korn, poteter og grønnsaker. Og ikke minst gras, som har holdt liv i dyr som forsyner oss med melk og kjøtt. Det er disse naturressursene som bokstavelig talt har gitt nordmenn næring fra tidenes morgen og fram til dagen i dag.

Graset som vokser på norsk jord har vært så avgjørende for vår overlevelse at det har gått i genene på oss. 97-98 prosent av voksne, etniske nordmenn tåler laktosen som finnes i kumelk. Det står i skarp kontrast befolkningsgrupper i Sør-Amerika, Asia og Afrika, der opp til 90 prosent har laktoseintoleranse. Asiater som har flyttet til Norge, hevder nordmenn lukter sur melk.

Dette er et vitnesbyrd om den helt avgjørende betydningen jorda har hatt for oss nordmenn. Den er uten tvil landets viktigste landbaserte naturressurs.

Samtidig er den en av de knappeste ressursene vi har. Kun tre prosent av vårt areal er dyrket. Til tross for dette har jorda, som naturressurs betraktet, mistet mye av sin relevans og betydning. Hvert år gror store arealer enten igjen, eller bygges ned til fordel for andre samfunnsformål som boliger, næringsbygg, veier eller jernbaner.

Denne utviklingen skyldes blant annet at selvforsyning anses som en unødvendig utgift så lenge vi har tilgang og kjøpekraft til å skaffe oss mat produsert i utlandet, til en lavere kostnad enn hva som er mulig å få til i Norge. En annen forklaring er at nåtidens økonomiske regnemodeller viser at arealet gir større avkastning som varehus, boliger eller motorvei enn som produksjonsareal for mat.

Annonse

Så langt har det kommet, at landets presumtivt skarpeste samfunnsøkonomer i den regjeringsoppnevnte produktivitetskommisjonen konkluderte med at jordvern representerer et nasjonalt velferdstap.

Den kortsiktige økonomiske gevinsten ved å omregulere et areal fra landbruksformål til bolig- eller annet næringsformål er enorm. Utbyggerinteresser er villig til å betale millioner av kroner til gårdbrukere for en fortrinnsrett til å kjøpe arealet, dersom det blir omregulert. Som vår reportasjeserie viser, setter disse avtalen er sterkt press på jordbruksareal rundt om i hele landet.

Jordressursen i Norge verdsettes ut fra en forutsetning om at egen matproduksjon ikke er av samme betydning som tidligere. Det kan være riktig her og nå, men er en alvorlig feilvurdering sett i et lengre perspektiv.

Om det er noe årets tørkesesong har vist oss, så er det at er farlig å ta matproduksjon for gitt. 50 prosent avlingstap på korn og gras i Norge er alvorlig nok i seg selv, og viser hvilke krefter som er satt i sving med de pågående klimaendringene. Sammenlignet med større og viktigere jordbruksområder, er Norge ventet å bli relativt sett lite berørt av disse endringene. Den globale matproduksjonen er truet.

Vi vet heller ikke hvordan klimaendringene vil påvirke matproduksjonen i våre havområder.

Derfor er verdien på matjord uvurderlig. Jordbruksproduksjon gir i dag lav avkastning. I framtida kan norsk matjord bli verdt sin vekt i gull, noe som ble grundig dokumentert i Nationens prisbelønte artikkelserie "Kven skal eige jorda" i 2016.

Da har vi selvsagt ikke råd til å kaste vekk disse ressursene på møbelvarehus, kyllingfabrikker eller svømmehaller (som et foreldreinitiativ i min egen skolekrets i Trondheim tar til orde for).

Ingen av disse prosjektene, eller andre nedbygginger til fordel for bolig og næring, trenger å legges på matproduserende arealer. Det finnes alternative tomter, de koster bare litt mer å bygge ut eller ligger litt lengre unna.

Matproduksjonen derimot, har intet alternativ. Den må foregå på matjord.

Neste artikkel

– Det står pengar på rot. Det skulle du tro folk var interesserte i