Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vikinger og norsk motmakt

Steinen som møtte sverdet: Monumentet «sverd i stein» i Hafrsfjord markerer tusenårsjubileet for den norske riksmakten som vokste fram i vikingtiden. Nå debatterer historikerne den norske lokalmaktens rolle den gangen. Og nå. Foto: Colourbox

Vikinger er på moten igjen. Og bra er det. For sagaene er mer enn historier om herjinger, råskap og rølp. De er mer enn Ragnar Lodbroks dramatiske liv i «Vikings», tv-serien som gjør suksess internasjonalt. Sagene forteller også om Nordens eldgamle demokratiske arv, og om folkets motstandsrett når autoritetene blir for mektige. De er altså sørgelig aktuelle i dagens Norge.

Jeg er kanskje litt inhabil på grunn av navnet – men jeg synes en av de tøffeste replikkene i hele Norgeshistorien er avlevert av vikinghøvdingen Erling Skjalgsson fra Sola, som levde fra ca. 970 til 1028. Replikken kom da Kong Olav Tryggvason, en av heltene i fortellingen om Norges samling, ga Erling Skjalgsson et tilbud han vanskelig kunne si nei til: Erling kunne få bli jarl. Altså få en tittel som plasserte ham blant de absolutte toppene i Olavs kongelige hierarki.

Det var da Erling avslo med følgende replikk: «Høvding har forfedrene mine vært. Og jeg vil ikke være større enn dem».

Det var jo høflig og beskjedent sagt. Tilsynelatende. Men egentlige var det knallhard maktpolitikk: Erlings var en av landets mektigste høvdinger («Herse» heter det egentlig hos Snorre, som forteller denne historien). Han styrte store deler av Vestlandet. Og: Makten hans var lokalt forankret. Den var selvsagt tuftet på hans egen rikdom, makt og prestisje. Men høvding-statusen var i tillegg stadfestet og legitimert av de lokale og regionale tingene, der «folket» (i hvert fall store deler av folket) møtte. Mellom tingets folkelige makt og høvdingen var det form for balanse. Og et sterkt fellesskap.

Titlene «jarl» derimot, var i dette tilfellet noe kongen delte ut. Uansett prestisjen som fulgte med, ville den gjøre Erling mer til kongens mann og mer avhengig av kongens godvilje. Tittelen betydde makt utdelt ovenfra. Dette sa Erling altså nei til. Egentlig sa han: «Ligg unna, Olav Tryggvason! At vi inngår allianse, er greit. Men jeg står støtt på egne bein og vil ikke gjøre meg avhengig av deg!»

Vi leser alltid historien om fortiden ut fra våre egen tids behov. Se bare på bildet ovenfor. Det er fra Hafrsfjord, symbolet på rikssamlingen av Norge. Her vant Kong Harald Hårfagre et avgjørende slag mot flere småkonger, sånn ca. i år 870. Monumentet, som ble reist til tusenårsjubileet, forteller av vi synes det er flott. Harald Hårfagre er vår helt. Helter er også vikingkongene som fullførte rikssamlingen, som Olav Tryggvason og Olav den hellige. Dem har vi brukt i norsk nasjonal nasjonsbygging, og i kampen mot dansk og svensk overstyre. Og fint er det.

"Vikinghøvdingen Erling Skjalgsson fra Sola avleverte en av de tøffeste replikkene i norgeshistorien."

Annonse

Men nå merkes nye trender i synet på denne historien. Det er selvsagt ingen tilfeldighet at de får et ekstra løft når sentraliseringspolitikken til Erna Solbergs regime sveiper over Norge. Nå er det representantene for lokal makt- og motstandsrett som løftes fram. Folk med styrke til å tale autoritære konger mitt imot. Som Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve, Egil Skallagrimsson og Asbjørn fra Melhus.

Anføreren i dette felttoget til for lokal motstandsrett, er professor Torgrim Titlestad, en historiker som vet å skape blest om prosjektene sine. Blant dem er den gedigne sagasamlingen «Flatøybok", der siste bind nettopp er komet ut. Og boka som han nylig delte ut til samtlige stortingsrepresentanter: «Vikingtid. Motstandsrett og folkestyre». Titlestads prosjekt er å løfte fram tingordningene som en demokratisk tradisjon vi nordmenn skal være stolte av og beviste på. Hvilket han fortjener ros og ære for.

Titlestad kritiseres for at han framstiller tingene som for demokratiske og folkelige – og for lite som dominert av lokale stormenn. Den debatten lar vi ligge her, siden tingene uansett er veldig demokratiske, målt med samtidens mål. Det er mer interessant når Titlestad forteller hvor utbredt ordningen med ting var. Vi hadde ikke bare de kjente landsdels-tingene, som Frostating, Gulating og Borgerting. Det var også lokale ting, og spesialiserte ting. Som manndrapsting i mordsaker og «ved masten ting» på skip.

Og så trekker Titlestad altså fram den motstandsretten som er nedfelt i mange av tingordningene. Som det sto i Frostatingsloven: «Ingen mann skal gjøre voldsverk mot en annen, verken kongen eller en annen mann. Hvis kongen gjør det, skal man skjære hærpil» – altså mobilisere mot ham.

Vi har godt av å bli minnet på disse tradisjonene. Og godt av perspektivene de gir når vi tenker over hvor sterke – eller svake – de lokale motkreftene til sentralmakten er i dag. Lokal- og regional makt finnes selvsagt. Men hvor mye av den er egentlig «jarls-makt» av den typen Erling Skjalgsson sa nei til? Hvor mye av den er utdelt ovenfra, og avhengig av sentralmaktens skiftende luner? Altfor mye, er svaret. Vi kunne trenge noen flere Erling Skjalgsson-er. Og de som fortsatt finnes, bør vi ta godt vare på.

Neste artikkel

Venstre krever oljevern i nord for å gå i regjering