Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Slik kan bygdeopprørerne få maksimalt gjennomslag

Bygdeopprørere i byen: Motstanderne av Vider Helgesens ulvepolitikk dro mannsterke til byen for å demonstrere sin vrede. Det er viktig. Men like viktig er det å vinne forståelse hos folket i byen. Og bygge allianser der. Foto: Siri Juell Rasmussen

Bygdene er i opprør. Folk er forbanna. Det går på ulv, lensmannskontorer, kommunesammenslåinger – hele remsa med saker som nå er sørgelig velkjent.

Men hva så? Hvordan få denne frustrasjonen til å bli mer enn kraftige utspill, flotte demonstrasjonstog og heftige TV-debatter? Målet må jo være en konkret, ny politikk i Stortinget og regjeringen. En «new deal» for Distrikts-Norge. Hvordan få til det?

Jeg spør fordi jeg gang på gang har sett bygdeopprør renne ut i sanden. Gang på gang har jeg sett slike opprør flise seg opp i små flokker, som kjemper innenfor hvert sitt parti. For der å bli isolert, overkjørt, eller få slengt til seg noen tomme løfter.

Les også: Kirken er fri – og hva så?

Men kjære deg – denne gangen er det jo bare å stemme på Senterpartiet! Det vil sikkert mange av Nationens lesere svare. Og det må de gjerne si. Men vi må huske på at selv om Sp nå har kjørt bygdefrustrasjoner i rendyrka form helt siden stortingsvalget 2013 – og gjør det relativt godt på meningsmålingene – så betyr «relativt godt» en oppslutning på sju-tallet. Opp på åtte hvis vi tar i litt for kjente. Det hjelper selvsagt godt på partiets trøkk. Men sju prosent alene er ikke nok til å forandre norsk politikk hvis alle andre står beinhardt imot.

For å si det slik: Senterpartiet kommer til å stå mye sterkere dersom bygdeopprørere hos samarbeidspartneren Arbeiderpartiet tør stå fram, reiser kjerringa og setter igang et press som virkelig gir utslag i politikken til Jonas Gahr Støre og co. Og – tenk om det samme skjedde i LO-forbundene som organiserer bygdefolk (hvilket det jo langt på vei gjør). Eller i SV. Eller Høyre og Frp, for den del. Altså noe som gjør hele det politiske miljøet mer «bygdevennlig».

Les også: Ulvetider for distriktene

Bygdefolk har en unik sjanse nå. I stortingsvalg etter stortingsvalg har distriktenes saker havnet under radaren til riksmediene og rikspolitikken. Denne høsten kan utkantene havne i politikkens sentrum.

I tillegg faller bygdefolkets kamp sammen med tidevervet vi gjerne kategoriserer med stikkordene «Brexit og Trump». Liberalistene, modernistene og sentralistene har fått seg noen svingslag i det siste. De henger i tauene. Ta bare EØS-avtalen. Se hvordan den vekker frustrasjon i LO – og får Frp til å ta politiske piruetter. Dette er en kamp langs den samme fronten som bygdefolk kjemper på.

«Målet må være en «new deal» for Distrikts-Norge. Hvordan få til det?»

Annonse

I denne settingen har Senterpartiet en unik sjanse til å samle brede grupper i Bygde-Norge – og det er lett å se at nettopp en bred profil nå er målet til Trygve Slagsvold Vedums parti. Men likevel: Vi må huske at maktbalansen mellom by og land er endret. Folk flest bor i byen. Og på landet bor de aller fleste velgerne i bygdebyer og boligfelt.

Les også: Bygde-Norges nye sjanse

Så hvordan gi bygdeopprørene maksimalt politisk gjennomslag? Svaret kan uttrykkes i tre ord: Allianser, allianser og allianser. Allianser i bygdene. Mellom by og land. Allianser foran stortingsvalget til høsten. Og foran partienes landsmøter denne våren.

En av suksesshistoriene i distriktenes kamp mot sentrum ble ironisk nok meislet ut av en Høyre-mann på et statsrådskontor i Oslo. Administrasjonsminister Victor Normans strategi for utflytting av statlige arbeidsplasser først på 2000-tallet var like genial som enkel: Han samlet mange utflyttingsprosjekter i en pott. Da ble de til sammen en distriktsallianse med tyngde nok til å overkjøre Oslo-makta på Stortinget. Når mange distriktsinteresser føres sammen, da oppveier de Oslos tyngde på den politiske kjøttvekta. Men hvis de er splittet, da taper de.

Les også: Takk for maten, bønder!

Koordinering og samkjøring av sprikende og mangfoldige distrikts-interesser er selvsagt lettere å styre «fra oven» enn fra grasrota. Men nå provoserer Solberg-regjeringen så mange samtidig at en tilsvarende bred distrikts-allianse kanskje kan skapes «nedenfra og utenfra».

Det er selvsagt lettere sagt enn gjort, siden bygdene mangler en felles interesseorganisasjon som fanger opp og samordner alt fra lensmannskontorer til ulv. Men noen finnes. Se bare hvordan USS – Utkantkommunenes Sammenslutning – samlet ulvemotstandere fra mange partier og ga dem sterke argumenter.

Uansett – nå er altså bygdesakene «i farta». Det er nå sjansen er der. Et forestående stortingsvalg gjør partiene lydhøre. Da må slagordet bli «Carpe diem»- grip dagen. Og noen grep må da være mulige. Som at distriktsopprørerne i ulike partier og organisasjoner ikke bøyer nakken, men reiser hodet, der de leter etter standpunkter og plattformer som er felles dem imellom. Og så jobber med dette internt i sine respektive partier og organisasjoner. Slik kan de skape distriktspress på flest mulig fronter. Samtidig.

Neste artikkel

Sp-ordfører åpner for å droppe Ap-allianse