Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sentrum i skvis

Historiens kvern maler langsomt. Akkurat nå ser ut til at den maler sentrum i stykker. Det kommer Distrikts-Norge til å merke.

En gang var de sentrumskammerater: Det har gått opp og ned med samarbeidet mellom partiene til Trine Skei Grande, Trygve Slagsvold Vedum og Knut Arild Hareide. Nå går det ned. Men er ryktene om sentrums død overdrevet - enda en gang? Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Er du lei spill og spetakkel i politikken? Lei maset om Kristelig Folkeparti og Venstre skal samarbeide med Solberg regjeringen – eller ikke? Frustrert når de «roter det til» og går hver sin vei? Da kan du gjøre et tankeeksperiment.

Tenk deg norsk distriktspolitikk og landbrukspolitikk uten sentrumspartiene Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og (deler av) Venstre. Tenk deg de fire siste åra med blåblå politikk i ren tapning – fra bare Høyre og Frp. Og før det: Åtte år med rødtrødt styre, bare med Arbeiderpartiet og SV.

• Les også: Kommentar: Hva er galt med litt pause fra reformene?

Norge – og særlig Bygde-Norge – hadde sett annerledes ut da. Dette «annerledes» er livsviktig for hverdagen til mange som bygger og bor i distriktene. Så hvem sier at spillet om sentrums framtid og styrke ikke er viktig?

• Les mer: Her er distriktsopprøret Erna avfeide

Nå er det mange som håper sentrum blir skviset inn i et toblokk-system. At de tre partiene havner som fløy innenfor hver sin blokk. Kanskje går det den veien, selv om virkeligheten ikke er så todelt som politikken da blir. I virkeligheten går jo ikke skillene bare mellom den rødgrønne blokken og den borgerlige. Motsetningene og alliansene går på kryss og tvers.

Men når Ap og Høyre finner sammen, kalles det «nasjonale kompromisser». Når sentrumspartiene finner sammen, er det for å fremme «sektorinteresser». Sådan arter definisjonsmakta seg. Den som sentrum stadig må slåss mot.

Sentrums makt kan fremmes på ulikt vis. Hvis de rødgrønne hadde vunnet dette stortingsvalget, hadde Sps kraftige framgang gitt partiet økt makt i forhold til taperen Arbeiderpartiet. Sp hadde kjørt tøft, men oppgjøret hadde i stor grad «blitt i familien», innenfor de rødgrønne samarbeidet.

Nå fikk de borgerlige flertall, og der er situasjonen annerledes. KrF og Venstre kjemper med ryggen mot sperregrensen. De kan ikke «ta en Sp» og tøffe seg med velgerfremgang i ryggen. Det de har igjen, er rollen som vippepartier.

Kan de rødgrønne vinne valget i 2021 hvis de lar KrF gli fra seg og havne som stadig fastere partner på borgerlig side?

Annonse

Likevel prøver nå Venstre ut en slags «Sp-vri» internt i den borgerlige familien. Selv om de må akseptere kompaniskap med Frp, og selv om de bare har en ting å handle med: Erna Solbergs ønsker om å bygge en borgerlig kollisjon. Venstre vil prøve ut et liv på Solbergs nåde.

KrF går derimot åpnet ut med det gamle mellomparti-grepet: Trusselen om å bygge allianser over skillet til de rødgrønne. Slik Carl I. Hagens Frp kunne overkjøre Kåre Willochs borgerlige regjering i 1980-åra (og gjorde det), kan KrF gjøre det med Solberg-regjeringen nå.

• Les også: Kommentar: KrF vet bedre i distriktspolitikken

En grunn er at KrF har bedre kort på handa enn Venstre. Venstre er ofte som hund og katt i forhold til «sentrumsbroderen» Senterpartiet. KrF og Sp er derimot fortsatt våpenbrødre i saker som er viktige for dem begge - og for distriktene.

Erna Solberg må hindre at KrF og Sp finner hverandre. Hennes prosjekt er å gjøre Venstre og KrF til fløypartier i et borgerlige samarbeid. Og få en sånn koalisjonen til å «sette seg» før stortingsvalget i 2021.

Ingen skal undervurdere Erna Solbergs strategi. Den bygger på «bordet fanger-metoden». Man tar tiden til hjelp. Man lar enighet i små og store enkelt­saker legge seg oppå hverandre som stein på stein. Man lar prosessen gradvis bygge eierskap til felles politikk.

Den store koalisjonsbyggeren i Høyres historie, John Lyng, meislet ut denne strategien i 1960-åra, og la grunnlaget for Lyng- og Borten-regjeringene. Men Lyng hadde med en ingrediens til: De store partiene skulle være rause med sine små partnere. De store skulle gi mest for å få samarbeidet i gang. Her har det skortet for Erna Solberg, som også skal ha Frp med på laget. Hun har brukt mer pisk enn gulerot. Spørsmålet er om hun blir rausere nå. Statsbudsjettet i oktober vil gi en pekepinn om det.

Spillet om sentrums framtid er altså i gang i den borgerlige leiren. Da er det på tide å se mot den andre siden. Delvis mot Sp, men særlig mot Arbeiderpartiet. De trenger en KrF-strategi. Kan de rødgrønne vinne valget i 2021 hvis de lar KrF gli fra seg og havne som stadig fastere partner på borgerlig side? Ap brant seg på frierier til KrF i valgkampen. Brant de seg så kraftig at de har gitt opp KrF? I så fall er det en gavepakke til Erna Solberg. Og så dumme er de vel ikke i Ap.

Neste artikkel

Galskapen i landbruksministerens hode