Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Reformer i hytt og pine

Norge er et lite land som utsettes for store reformer. Resultatet er såpass tvilsomt at tittelen på ei gammel protestvise blir sørgelig aktuell: «When will they ever learn?».

Veier i vellinga: Trangen til å løse alle problemer med store, gjennomgripende reformer preger måten Norge er styrt på de siste åra. Foto: Mostphotos

La oss ta en liten oversikt over tilstanden i Reform-Norge nå. Det blir mer og mer åpenbart at den kontroversielle REGIONREFORMEN ikke henger på greip. Den har skapt Finnmarks-konflikten og misfosteret «Viken» – og siste nytt er at ferske avsløringer der KrFs Geir Toskedal viser hvordan regionene ble til som et tilfeldig og dårlig forberedt kompromiss. Så hvor er nødbremsen? Hvem har vett til å gripe den?

Ta POLITIREFORMEN, som nå buklander i den ene skandalen etter den andre. En kartlegging NRK har foretatt blant samtlige tillitsvalgte lokallagsledere i de 12 nye politidistriktene, avdekker store og omfattende problemer – blant annet med henlagte saker. Mens byråkratiet i Politidirektoratet eser ut, opplever alt for mange «brukere» det som følgende NRK-tittel beskriver: «Alle sliter med å få tak i politiet – også politiet selv». Men typisk nok: Fra regjeringen og direktoratet hører vi solskinnshistorier. Man er på rett vei. Det dukker bare opp noen «utfordringer» underveis!

NAV- REFORMEN er blitt en evigvarende, smertelig historie om hvordan det som skulle gi forenklinger og nærhet for folk , i stedet er blitt en mastodont. FORSVARET er reformert og omorganisert i hytt og gevær - innbefattet molbohistorier som den om ubåtbasen Olavsvern i Ramfjord. Den ble først sprengt inn i fjellet i dyre dommer, så solgt på billigsalg til private – og siden leid ut til russerne.

AMBULANSEFLY-KAOSET på forsommeren viste hva reformatorene er villige til å ta av risiko på vegne av folk flest. KOMMUNEREFORMEN vil sentralisere Distrikts-Norge, og utkantene må vente på virkningene når den innføres i 2020. JERNBANEREFORMEN har foreløpig vært den mest effektive når det gjelder å skape byråkrater med høyere lønn enn statsministeren, og et virvar av etater som eier og driver togene. HELSEFORETAKENE – som også ble født av en grandios reform – knirker fortsatt i alle ledd, og har forøvrig «produsert» det som er felles for disse grepene: Topplønte byråkrater og ellevill konsulentbruk.

Annonse

Det er et mønster her. Først at politikerne og ekspertene lanserer himmelstormende vyer ledsaget av status som stor reformator, snorklipping og plass i rampelyset.

Men så - når planene møter virkeligheten, og problemene melder seg – da kommer turen til «folka på gølvet». Da må de trå til som bergingsmannskap. Få ting til å funke på best mulig vis. Bruke sin faglige dyktighet og erfaring til å fikse hverdagens krav – ofte mens kritikken hagler fra alle kanter. Og mens de som satte det hele i gang toer sine hender over «utfordringene» som dukker opp.

Akkurat nå er det politifolk i førstelinja som har denne rollen. Men de virkelig utholdende, mobbede og utsatte opp gjennom åra, har vel vært NAV-ansatte. Eller er det lærerne – etter at skolen er kastet fra den ene reformen til den andre?

Vi er en del «motkrefter» som har kritisert dette systemet i noen år – og den dag i dag er få sitater bedre enn følgende av Klassekampen- redaktør Bjørgulv Braanen: (fra 2008 - altså ti år siden!!): «Det norske politiske systemet har utviklet en kultur der man svarer på konkrete problemer med oppblåste visjoner og napoleonsk reformiver, som åpenbart har sammenheng med troen på New Public Management og markedsstyring. I stedet for konkret problemløsning rives velfungerende miljøer og systemer opp. Det kan nesten se ut som selve formålet med reformene er å gjøre systemet ustyrlig og ugjennomtrengelig, noe som igjen fører til at det politiske systemet kommer i miskreditt.»

Javel – og hva så? Kan vi håpe at noen tar rev i seilene når vi ser tilstanden i Norge anno 2018: Kanskje, for som det står skrevet i Den Store Boken: «Alt har sin tid». Og «treet kjennes på sine frukter». Det er lenge siden Thatcher-ismen og ny-liberalismen representerte håp om noe nytt og bedre. Nå har vi smakt treets frukter. Nå kommer reaksjonen mot reformhysteriet og «top-down»-styring. Den kommer i form av folkelig frustrasjon, motstand og populisme – av både seriøs og useriøs kaliber. Så igjen: «When will they ever learn?».

Politikerne lanserer store reformer. Fotfolket må berge stumpene.

Erling Kjekstad

Neste artikkel

Postkutt kan ramme bygda mest