Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Lovsang til en ukjent politiker

Folkestyret står og faller med folkets sjanser til deltakelse, at partiene fortsatt kan fungere som kanaler som bringer folkets innflytelse oppover, og ikke bare ledelsens meninger nedover, skriver Erling Kjekstad.

De som ble med: På landsmøtene havner partitoppene i søkelyset. Men i bakgrunnen – «under radaren» – finnes delegatene som utgjør ryggraden i det norske partidemokratiet. Her er det utsendingene på Høyre-landsmøtet som stemmer. Foto: Terje Pedersen/NTB scanpix

Her kommer en hyllest til deg som satt midt på tredje rad på landsmøtet til Høyre. Til deg som satt langt bak til venstre på Sp-landsmøtet i Trondheim. Til deg som holdt innlegg på Venstre-landsmøtet da media hadde hatt deadline og journalistene var gått hjem. Til deg på Ap-landsmøtet som var taler nummer et hundre og ørten. Til deg som talte til landsmøtet i partiet ditt mens de kule delegatene var ute i korridorene for å bygge nettverk. Til deg som standhaftig sto på talerstolen mens møtet summet av samtaler ved bordene.

Landsmøtesesongen til de politiske partiene går mot slutten nå. Da er det definitivt på tide med en hyllest til dem vi forståsegpåere litt foraktelig kaller «backbenchere» – de på de bakerste benkene. Til utsendingene som nesten aldri havner i rampelyset. Som vanligvis «faller under radaren» hos media. De som bare er én ting: Bærebjelken i det norske partidemokratiet.

I de åra jeg var politisk journalist med deadline-stress, var det partitoppene det dreide seg om. Og selvsagt deres markerte motstandere: Opprørerne. De som laget bråk. De fargerike. Spennende. De kontroversielle og de som skapte overskrifter. Nå er det annerledes. Jeg trenger ikke stresse, og rent teknisk er det oppfunnet noe nytt: Landsmøter streames på nettet.

Vi som er håpløst henfalne til politikk, kan se eller høre alle innleggene hjemme i stua, om så er. Du kan ha et landsmøte på øret, hvis du vil. Eller er sprø nok, vil noen si. Den sjansen bør brukes. For da hører du dem. Alle de kloke innlegge som kommer etter at rampelyset er slått av.

En venn av meg ble en gang spurt hva han drev med, og siden han nettopp var valgt til ordfører – svarte han, sånn i farta, at han var politiker. «Å ja. Så du er altså kjendis, du», sier ungjenta som spurte. Da min venn ga seg til å forklare at det går an og være politiker uten å være kjendis, kom det rammende svaret: «Hva er vitsen med å være politiker da?»

Det var et tåpelig spørsmål, selvsagt. Men det stilles litt for ofte – dessverre. Litt for ofte måles politikernes verdi ut fra kjendisverdien. Også av politikere selv. Men heldigvis, det gjelder ikke alle.

«Vi politiske dyr må ikke glemme at også vi nedstammer fra menneskene.» Slik sies det, og det er en nyttig påminnelse – særlig for oss som regnes som forståsegpåere og til og med skriver om politikk i media. Men det finnes faktisk en sort politiske dyr som står menneskene veldig nær. Som lever blant dem og er nesten umulig å skille fra dem. Ofte er det nettopp backbencherne. De som ikke er med i politikken for status og kjendiseri, og slett ikke for å gjøre politikk til karrierevei og levebrød. De som bare vil gjøre en jobb og løse problemer der ute i folks liv. Som orker engasjere seg mens vi andre sitter i sofaen.

«Uten vanlige folks engasjementet på grasrota, blir partitoppene hengende i løse lufta. Husker de det?»

Annonse

Selvsagt kan det være småkjente «partitopper» hjemme som blir «fotfolk» på et landsmøte. Men vi snakker uansett om de engasjerte ildsjelene fra lokalsamfunn i bygd og by. De som er sendt til landsmøtet av folka i lokallagene hjemme for å fremføre et budskap på deres vegne. Som er pålagt å stemme «riktig» selv om det betyr å gå ledelsen midt imot – slik fotfolka i Ap gjorde da de sa nei til tvang i kommunesammenslåinger.

Som skal fortelle «dem der inne» hvor skoen trykker for «dem der ute», og hva de brenner for. Kanskje handler det om en lokal veisak. Kanskje om at nå må partiet jammen skjerpe holdningen til Syria-krigen. Så leverer taler nummer ørten dette budskapet fra landsmøtets talerstol. Og kanskje – hvis de slipper til – får de også tatt det opp i en prat med av partitoppene.

Sentralisering om profesjonalisering i politikken er plagsomt synlig i disse tider. Demokratiet er blitt så topptungt at «populisme» – altså det å gjenspeile folkeviljen direkte – brukes som skjellsord. Også i de politiske partiene merkes dette. Mye makt samles på toppen. Profesjonaliseringen herjer. Du skal helst ha gjort unna en del broiler- og retorikkurs før du tør entre talerstolen i ungdomsorganisasjonen uten å bli ledd ut.

Men heldigvis er de politiske partiene fortsatt mye grasrotbevegelser. Det merkes nå, i landsmøtesesongens og programbehandlingens tid. Og det er jo så enkelt at folkestyret står og faller med folkets sjanser til deltakelse. Altså at partiene fortsatt kan fungere som kanaler som bringer folkets innflytelse oppover, ikke bare ledelsens meninger nedover. Vi må være sjeleglade så lenge det er sånn.

Denne helgen er det Kristelig Folkepartis tur til å holde landsmøte. Søkelyset vil bli satt på Knut Arild Hareide. Men glem ikke hun som sitter midt på rad fire!

Neste artikkel

Frustrert over at KrFs unge ønsker å regjere med Frp