Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Konge i Listhaugs tid

Kong Harald hylles som en folkelig konge. Sylvi Listhaug løftes fram som politikeren som representerer folk flest. Men – er det ikke noe som skurrer her?

Slik gjør han det: Kong Harald i sitt folkelige element. Her på besøk hos flomrammede Trygve Haugstulen i Sel kommune utenfor Otta i juni 20111. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Hva er egentlig folkelig i dagens Norge? Er det noe mange vil være, men få får til?

Kong Harald er et glitrende eksempel på at det går an å tilhøre overklassen og samtidig framstå med troverdighet som en folkets mann med bakkekontakt. Sånne ledere burde det vært flere av. Alle snakker jo om at «eliten» ikke forstår «folk flest». Kong Harald forstår åpenbart. Når han nå nettopp har feiret åtti år er dette verdt å tenke over. Særlig når vi ser på kongens konkurrenter i folkelighet.

Hvem er det? Jo – det er først og fremst Sylvi Listhaug. Hun framstilles som erketypen på en folkelig politiker i Norge anno 2017. I forhold til henne blir Trygve Slagsvold Vedum for mye bygdis. Trine Skei Grande og Rasmus Hansson blir for reinspikka miljø-pratere. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre blir for mye «finsnakkere». Det er bare Sylvi som på ekte vis målbærer strømningene i den norske folkedypet på de sakene som virkelig tenner folk, får vi høre. Sylvi er tøff. Hun tør der andre viker. Hun tråkker på tær i folkets navn.

Men så er det altså denne kongen. Han som også symboliserer det folkelige. Han som meningsmålingene viser «treffer» folk flest. Hvorfor det? Er det bare fordi han er en likandes kar med en hyggelig latter? Fordi han besøkte orkanofre iført anorakk og slagstøvler? Fordi han framstår som klok mann, og nyttårstalen forteller folk plaget av statusjag og tidsklemme at «jeg ønsker at alle blir litt snillere mot seg selv»?

Jo da. Men også noe mer. For hvor har Kongen profilert seg? Jo, veldig ofte på de samme områdene som Sylvi Listhaug. Hvordan profilerer han seg? Jo, Kongens varemerke er folkelighet med folkeskikk. Og folkeskikk – det er et begrep som er stappfullt av verdier og kultur. Den er folkesjela i foredlet form. Ikke i råversjonen som Listhaug representerer.

Et av kjennetegnene på folkeskikk er samtaler der folk snakker sammen på ordentlig vis og viser respekt for hverandre. Altså det motsatte av Facebook-trenden der folk fra hver sine ekkorom slipper løs «rått og røti». Altså det motsatte av det folkelige utbudet til Espen Teigen, som er Sylvi Listhaugs medhjelper på facebooksiden som gjør sånn suksess: «Det driter jeg i», svarer Teigen når han blir spurt om han ikke ødelegger den offentlige samtalen ved å gå utenom pressen som stiller kritiske spørsmål. Slike svar er ikke bare kjennetegnet på folkelighet uten folkeskikk. Det er også kjennetegnet på et nasjonalt fellesskap som flises opp.

«Kong Haralds varemerke er folkelighet med folkeskikk. Nå trengs nettopp det.»

Annonse

Kongens «folkelighet med folkeskikk» er det motsatte. Den viser fram et nasjonalt fellesskap som vil inkludere. Det er heller ikke ukontroversielt. Det falt mange tungt for brystet da kongen beskrev det norske og snakket om «jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter.». Og at nordmenn tror på «Gud, Allah, Altet og Ingenting».

Men hva er dette? Jo, dette er noe så selvmotsigende som et monarki – noe av det mest gammeldagse vi holder oss med – som demonstrerer en form for folkelighet som følger med tiden i stedet for å klamre seg til fortiden. Det trengs. For det er ikke noen vei tilbake til den gang da.

Bare tenk deg Norge den gangen Harald ble konge i 1991. Med fire millioner nordmenn – mot fem nå. Med lite innvandrerbefolkning og flerkultur. Med 150.000 gårdsbruk, mot under 40.000 nå. Der statens eierskap i Norsk Jernverk nettopp var avviklet. Der homofile partnerskap akkurat var i ferd med å bli tillatt. Der NRK-monopolet akkurat var i ferd med å bli avsluttet. Der Televerkets monopol på telefoner nettopp var opphevet. Der EØS-avtalen knapt var på planleggingsstadiet. Der inntektsforskjellene mellom fattige og rike begynte å øke igjen. Der Berlinmuren nettopp var falt. Der Gulfkrigen startet, og varslet en ny og verre verden. Der Internett ennå ikke var kommet – men snart skulle ta av.

Disse stikkordene forteller om Norges dramatiske forandring i kong Haralds – og vår – tid. Når han nå har fylt 80, er det en milepæl som får oss til å stoppe opp. Da måler vi monarkiets negative sider opp mot de positive. Da ser vi det paradoksale: Denne epoken er preget av dypere skiller, og av det noen har kalt «elitenes triumf». Og så er det altså det håpløst gammeldagse monarkiet som frambringer lederen som klarest står imot dette. Og som gjør det med appell til vår nasjonale folkeskikk. En konge blir altså rollemodellen som de folkevalgte politikerne burde ta mer lærdom av.

Litt bakvendt er det. Men det gir også en nødvendig balanse. For det er nettopp en sånn konge som trengs i Sylvi Listhaugs tid.

Neste artikkel

Erling Kjekstad: Når menneskene blir små