Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kjøkkenhagens gjenkomst

Gartnerkunst: Dette maleriet – «Gammelt herresete på Grünerløkken» av Frits Thaulow – viser kålhøsting i en kjøkkenhage av den typen som på slutten av 1800-tallet inspirerte gartner-bønder som startet opp grønnsaksdyrking. Maleriet henger på årets kritikerroste utstilling på Blaafarveværket på Modum: «Drømmen om en hage». Foto: Garasjen

Folk dyrker nyttevekster i hagene sine som aldri før. Selvdyrkede grønnsaker, bær og krydderurter er på moten. Er det ok for bøndene? Ja absolutt, sier noen: Når disse folkene har holdt på en stund, vil de nye «villa- og balkong-småbrukerne» få mye større forståelse for måten vanlige bønder driver på.

Andre sier ja av stikk motsatt grunn: Etter hvert vil bøndene ta lærdom av det som foregår i kjøkkenhagene. Det gjorde de for hundre år siden, og det vil skje igjen.

Uansett er hagestell trendy nå, og hager dreier seg selvsagt om langt mer enn grønnsaksdyrking. «Det gode liv i hagen» er på moten som aldri før. Det er hageliv i alle kanaler. Et typisk tegn i tiden er at «Drømmen om en hage» er årets kritikerroste utstilling på Blaafarveværket – et av de mest populære kunstgalleriene på Østlandet. Og hva skal vi si når Klassekampen – selveste venstresidens avis – kjører en sommerseire om hager? Kanskje at tidene da raddisene måtte drømme om å gå på på epleslang hos borgerskapet, åpenbart er passé. Nå har proletarene hage sjøl.

Statistisk sentralbyrå bekrefter det. Mens 77 prosent av den voksne befolkningen hadde hage eller privat tomt i 1997, var andelen blitt hele 85 prosent i 2015. Og de cirka 20 prosentene som bor i blokk, har nå en helt annen tilgang på balkonger, takterrasser og utearealer med mulighet for byhager enn før. Den materielle basisen for hage-revolusjonen er altså på plass.

Og så er det altså «Nationen-segmentet»: Stadig flere bruker hagen til å dyrke grønnsaker og drive matauk. Potensialet er stort: Allerede i 1979 var arealet som det ble dyrket matnyttige vekster på i norske småhager, dobbelt så stort som arealet som ble dyrket i yrkesmessig grønnsaksproduksjon, hvis vi skal tro den eminente hageboka «Små paradiser» av historikeren May-Brith Ohman Nielsen.

Forholdet mellom landbruket og kjøkkenhager har gjort noen U-svinger opp gjennom tidene. I artikkelen «De som gjorde Norge grønt», har jeg fortalt historien om Frantz Hegg. Han ble en av de første gartner-bøndene i Lier etter at han på slutten av 1800-tallet lærte kunsten i hagen til prestefrua han tjente hos. På de tider var kjøkkenhagene og grønnsakene overklassefenomener – og Norges Vel arbeidet iherdig for å gjøre grønnsakene tilgjengelige for allmuen.

På 1900-tallet slo det moderne gartneri-jordbruket igjennom, med folk som Frantz Hegg som pionerer. Det kom stadig nye grønnsaker – og mer kunstgjødsel, plantevernmidler og mekanisering. Grønnsakene ble tilgjengelige og billige. Ergo sank antall kjøkkenhager kraftig – med krigsårene som unntak.

«Folk dyrker grønnsaker som aldri før. Er det ok for bøndene?»

Annonse

Men nå svinger pendelen igjen, og blant dem som ser mulighetene det gir, er bondeeide Felleskjøpet: «Det er klare trender i markedet som viser at trygg og kortreist mat, økologisk produksjon og selvdyrking opptar folk i langt høyere grad enn tidligere. I tillegg bor stadig flere i urbane strøk», sier Felleskjøpet i sin merkevareplattform for 2016. Og man ser mulighetene: «Vi byr på en unik kunnskapsoverføring fra bonde til forbruker, og denne kunnskapen bruker vi til å hjelpe forbrukeren med å lykkes – enten det er å dyrke egne tomater, finne riktig fôr til hunden eller velge rett gressklipper».

Bøndene vet best, så lær av dem, sier Felleskjøpet til «småbrukerne» med kjøkkenhage – et budskap mange av oss har fått med seg via reklamefilmer på tv. «Det bonden kan» er overskriften på strategien, og noe lignende preger vel Bondelagets byhage i Oslo. Her skal folks høye tillit til norske bønder utnyttes. Men – må vi legge til: Dette gjelder først og fremst tilliten til det mindretallet av bøndene som driver økologisk, siden så mange av hagedyrkerne sverger til slike dyrkingsformer.

For det er jo ikke til å komme utenom: Mye av folks ønsker om å dyrke maten sjøl, skyldes skepsis til det utenlandske industrilandbrukets produkter – men også til det vanlige norske landbrukets. Her ligger spenninger og utfordringer som landbrukets folk må ta på alvor. Og som jeg nevnte innledningsvis: Her ligger kanskje signaler som bøndene er nødt til å ta inn over seg. Og som de absolutt bør ta inn over seg, vil de som sogner til økologisk drift si.

Eller – vil påvirkningen gå motsatt vei? Det er mye romantisering og nyfrelsthet over hagefolket nå. La dem få noen år på seg, sier man i det tradisjonelle landbruket. La dem møte den arbeidskrevende og sykdomsutsatte virkeligheten i økologisk småskala-matauk. Etter å ha brynt seg på hverdagen, vil nok «småbrukerne» i villahagene og balkongkassene få mer forståelse for de bøndene som driver på normalt vis. Altså med metoder som tross alt gir oss et av verdens sunneste, og mest bærekraftige landbruk.

Så hvem får rett? Jeg vet ikke. Men spennende blir det. Som de sier på TV: Se hva som skjer!

Neste artikkel

Erling Kjekstad: Elitenes triumf