Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

I ly av vår likegyldighet

Noe skjer med folkeskikken og debattklimaet i vårt lille land. Jeg skal ikke skjønnmale gamle dager. Men likevel: Noe skjer med folkeskikken og debattklimaet i vårt lille land. Vi ser et «kappløp mot bunnen» i politikk og retorikk.

Rosene hadde torner: I ettertid er rosehavet fra dagene etter 22. juli 2011 blitt symbolet på Norges tapte uskyld og naivitet. Har vi lært nå? Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix

«Hatet stikker dypere enn vi forestilte oss», sa Jens Stoltenberg under markeringen av årsdagen for terroren i Oslo og Utøya sist helg. Stoltenberg har sørgelig rett. Det virker veldig, veldig lenge siden vi gikk i rosetog og skulle «møte hat med kjærlighet».

I stedet har vi måttet lære oss et nytt ord: «Ekkokammer». Av dem lukter det ikke akkurat roser. De lukter av forakt latterliggjøring, hets, infame karakteristikker, og direkte løgner - også kalt «fake news».

Innvandringsdebatten er bare toppen av isfjellet. Smitteeffekten merkes i «vanlige» debatter også. Skal vi la dette balle på seg, eller skal vi prøve å roe oss ned, hver på vår plass? Da må vi gå i oss selv. I mitt miljø liker vi å tro at netttrollene er verst hos hos de høyreekstreme. Men den politiske korrekthetens internhumor - eksempelvis i latterliggjøringen av Donald Trump og arroganse overfor Frp-ere – er da sannelig også stinn av selvgodhet og forakt.

Noen forklarer dette med internetts frislepp av vulgariteter. Men like viktig er nok dette: Samfunnet sprekker opp i økte forskjeller både økonomisk, sosialt og kulturelt. Da kan politikerne gjøre ett av to: Enten bygge broer. Eller spille på motsetningene og bitterheten som oppstår. Alt for mange gjør det siste.

De har nok å spille på, for det er vitterlig dype og tydelige konflikter i Norge nå. Ikke minst på grunn av (arbeids)innvandringen og den globaliserte, åpne økonomien. Pluss regjeringens neglisjering av samfunnets svakeste. Det er blitt for mange mennesker i Norge som føler seg utenfor, overkjørt og glemt. Antallet har nådd en kritisk masse. Gruppene er helt ulike. De spriker fra sauebønder i ulveland, til innvandrerungdom i Oslo-gettoene. Det de har felles er utenforskapet. Og frustrasjonen.

Dette får den norske modellen til å knake i sammenføyningene. Den tåler ikke mer innvandring før flere av de som allerede er her, blir skikkelig integrert i norsk kultur og arbeidsliv. Den tåler ikke flere «robuste» reform-eksperimenter og EØS-tilpasninger før vi har reparert konfliktene mellom by og land, fattig og rik, modernitet og tradisjoner – pluss innenfor/utenfor arbeidsmarkedet.

Annonse

Når slike konflikter er blitt så dype og mangfoldige, er vi nødt til å finne løsninger som bygger fellesskap. Dagens overstyring og overgrep fra eliten og deres eksperter gir ingen løsning. Vi er nødt til å snakke sammen, «ta hverandre i handa» og gjenreise «folkehemmet» Norge. Da må nye kompromisser snekres mellom rike og fattige, by og land, gamle og nye landsmenn, finnmarkinger og Oslo-elite. Det er vi pent nødt til. Vi kan jo ikke kaste ut noen. Ikke skyte noen. Ikke gasse noen. Vi er alle i samme båt, og den båten må vi holde flytende sammen, hvis ikke dette skal ende i et nasjonalt forlis.

Til dette trengs ledere som kan løfte fram et slikt samvirke. Og hvor er de? Norge hadde trengt en Nelson Mandela nå.

Nå trengs «den store norske samtalen». Ikke «den store norske kranglingen».

Den helt grunnleggende forutsetningen er likevel denne: Vi må kunne snakke sammen. Ikke rope til hverandre fra ekkorom. Nå trengs «den store norske samtalen». Ikke «den store norske kranglingen». Her har vi alle et ansvar. For – det er selvsagt ille at disse ekstremitetene forekommer. Det er nitrist at politikere lar dem blomstre i sin bakgård på nettet.

Farligst er likevel at vi – opinionen, menigmann, hvermansen, folk flest – venner oss til ekstremismen, overtrampene, vulgariteten. At vi aksepterer uvesenet med et stadig mer likegyldige skuldertrekk. Med et «de får bare holde på, der inne i ekkokamrene sine».

For i ly av vår likegyldighet kan «de» komme ut av ekkokamrene. Historien har lært oss det. Ekkokamrenes form kan gå fra å være noe lugubert i samfunnets utkant til å bli noe sturent og alment akseptert. Den overgangen kan skje gradvis – slik Kjartan Fløgstad i romanen «Grense Jakobselv» mener at fascismen - altså at demokratiets mangfold erstattes av elitestyrets ensretting, – kan vende tilbake: «Den vil ikkje komme trampande med «lærstøvlar, bokbål, massemøte og opphissa demagogi», ikkje stormande – men meir som eit skifte i vêret».

Nå merkes dette «skiftet i været». Men, heldigvis: Denne klimaendringen er definitivt menneskeskapt. Ergo kan vi gjøre noe med den. Og det skal vi vel?

Neste artikkel

Bjørn skutt i Hedmark