Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Gerhard Munthes kloke arv

Nordmenn skal ikke være hjemløse i sin egen stue, sa Gerhard Munthe. Og så skapte han en norsk design og innredning som i over hundre år har påvirket oppfatningen av hvordan nordmenn skal bo og innrede hjemmene sine.

Typisk Norsk - og mer til: Akvarellen «Brennende hjerter» viser Munthes stiliserte form – den som var så anvendelig i mønstre for veving, og som også viser forbindelsen til japansk kunst. «Eventyrstolen» viser Munthes norske variant av jugendstilen. Foto: Therese Huseby og Frode Larsen / Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Her i Nationen blir den mangfoldige kunstneren Gerhard Munthe (1849-1929) gjerne husket for ett eneste av sine utallige oppdrag: Han er skaperen av Bondelagets logo – den med kornneket. Men han er mer enn som så: Munthe er pioneren som løftet norsk industridesign og husflid opp og fram i tida rundt forrige århundreskifte. Og som – sammen med folk som Frida Hansen – ga norsk veving en plass i moderne europeisk kunsthistorie.

På dette feltet engasjerte Gerhard Munthe seg i opprettelsen av Den Norske Husflidsforening, der han var styremedlem fra starten i 1891 til sin død. Han spilte altså en sentral rolle innenfor den bevegelsen som er vevd (!) tett sammen med historien til norsk Bygdekvinnelag.

For mange er det nytt at Gerhard Munthe var en foregangsmann innenfor norsk design og kunstindustri – og ikke «bare» landskapsmaleren med de vakre motivene som mange kjenner. Men nettopp dette blir vi nå minnet om i en utstilling på Nasjonalgalleriet i Oslo. Tittelen er «Eventyrlig design» – og den sier det meste.

Her møter vi kunstneren som kombinerte åpenhet mot tidens moderne trender i Europa – som jugendstilen med sine elegante, svungne linjer, og europeernes fascinasjon for japansk kunst – med kampen for å løfte fram den nasjonale kulturarven i et stadig mer selvbevisst Norge. Den som toppet seg i løsrivelsen fra Sverige i 1905.

Dette gjorde Gerhard Munthe ved å demonstrere sannheten i det gamle ordet om at «intet er så ekte globalt som det ekte lokale». Han koblet trendene utenfra sammen med norske kunst- og byggetradisjoner, sagaer, folkeviser og eventyr. Og han gjorde det på sitt eget vis: «Det radikale i hans kunst lå i de forenklede og stiliserte formene, de sterke fargene og i det originale innholdet,» leser vi i katalogen. Og slik er det. Gerhard Munthes stil skiller seg klart fra en annen av tidens nasjonale moteretninger: Dragestilen. Noe som viser at den norske nasjonale bevisstgjøringen på 1800-tallet hadde flere konkurrerende uttrykk, og ikke er så entydig som vi gjerne tror.

Annonse

Innredning, design og arkitektur på moten som aldri før. Da må vi huske dem som sørget for rotfestet i denne delen av Norges kulturhistorie.

Det gjelder også forholdet mellom «nasjonsbyggerne i «Lysaker-kretsen» som Munthe tilhørte (med kjendiser som Fridtjof Nansen og Erik Werenskiold) – og eksempelvis Hulda Garborg, med sin kamp for bunader, folkedans, matlaging og nynorsk. Her snakker vi delvis om enighet og allianser, delvis om bitre motsetninger i synet på hvordan det nye Norges (folke) kultur skulle forstås og formes – og hvor militant kulturnasjonalismen skulle være.

Nettopp derfor er det så artig å se utstillingen om Gerhard Munthe og den tradisjonen han skapte. Den er spesiell, med klart slektskap til for eksempel svenskenes Carl Larsson, og – vil jeg si – til Katalonias Antoni Gaudí – kunstneren vi alle forbinder med byen Barcelona. Gerhard Munthe var da heller ingen heimføding. Hans utstillinger – både av egne verk og av andres vevekunst – markerte ham som en kunstner av europeisk format. Og som påvirker av det som skjedde der, ikke minst med sin tegnestil.

Gerhard Munthe har lidd den vannskjebne at flere av hans hovedverk har brent. Som hjemmet «Leveld» på Lysaker, Holmenkollen turisthotell med det berømte «Eventyrværelset» – og Håkonshallen. Hvis de hadde vært bevart, hadde nok hans posisjon blant folk flest vært sterkere, og mer som Carl Larssons i Sverige.

I Gerhard Munthes mangfoldige produksjon finnes tapetmønstre for Frølichs Tapetfabrikk, og dekoren til et servise for Porsgrunds Porselænsfabrik: «Blaaveis». Bak slike oppdrag lå en bevisst nasjonal holdning – og en konkurransestrategi som fortsatt er framtidsrettet: For å konkurrere med utlandet må norske produsenter skaffe seg en egen identitet – og den kan bare hentes i de nasjonale tradisjonene.

Men så skal det globale og det nasjonale møtes, og bryne seg til noe som blir umiskjennelig norsk – uten at det norske blir seg sjøl nok, og uten at det ender i knefall for det utenlandske. Denne balansegangen klarte Gerhard Munthe. Og den er det livsviktig å holde i hevd når det norske og det internasjonale møtes i dag.

Erling Kjekstad skriver fast hver uke i Nationen. Her kan du lese flere av hans kommentarer.

Neste artikkel

La oss snakka meir om Venstre