Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: Og etter Giske kommer …?

Etter Giske-saken bør vi restaurere noen gamle moralske kjøreregler. Og kanskje etablere nye lavterskeltilbud i rettsvesenet. Det vi må bli spart for, er Tilsynet for høy moral.

Giske-saken er et tideverv. Heretter kommer ingen til topps i norsk politikk med et rulleblad av hans type. Ap er blitt prektigere denne uka. Men også politisk innsnevret. Distriktene og venstrefløyen må nå lete etter Trond Giskes etterfølger. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Metoo-bevegelsen fikk sitt hittil største trofé i Norge da Trond Giske falt fra maktens tinder denne uka. De konkrete hendelsene som førte til Giskes fall, vet vi som tilhører «folk flest» egentlig fint lite om. Vi er henvist til å tro. Tro på varslerne, som stort sett er anonyme. Tro på vurderingene som er gjort av Jonas Gahr Støre og hans lille krets i Arbeiderpartiets Oslo-miljø.

Derfor hviler det en aura av Kafka over saken. Prosessen er intern og tildekket. Gapestokken er offentlig.

Vi som håper at Metoo-bevegelses har satt en varig trend, må derfor etterlyse bedre måter å behandle slike saker på i fremtiden. I det minste trengs en ankeinstans som er lett å ty til etter interne prosesser i bedrifter og organisasjoner. Der kan jo mye skje. For eksempel at en Siv Jensen mister hukommelsen.

Da trengs ordninger som sikrer varslerne. Men som samtidig sikrer begge parter mulighet til å forklare seg. Altså et system som bare domstolene kan tilby i dag.

Politisk er Giske-saken uansett et tideverv. Fra nå av kommer ingen politikere til topps i Norge dersom han (det er jo hanner vi oftest snakker om), er en kjendis eller maktperson som på rullebladet har en episode der han var så frampå at en kvinne måtte stenge seg inne på do for å komme unna. Og – uansett kjønn: Du skal være forsiktig med sex i kornåkre.

Hvis slikt kommer for dagen når du nærmer deg maktens tinde fremtidens Norge, da blir det knall og fall. Slik sett er vi blitt amerikanisert.

LES OGSÅ: Kato Nykvist kommenterer Erna Solberg og #deto andre

Høyre og FrP sliter nå med saker som virker verre og grovere enn Giskes. Flere kan komme. Men Giskes sak er først, og har eksemplets makt: Nå skal vi mannfolk vær så god lære å oppføre oss ordentlig mot damene. Og nå er det damene som setter premissene for hva som er «ordentlig».

Det er på tide. Og utvilsomt bedre enn at grensene defineres av mer eller mindre rølpete utgaver av gutteklubben grei.

Prosessen mot Giske har vært intern og tildekket. Men gapestokken er offentlig.

Annonse

Så hva skal komme etter dette manneregimet? Er dagens systemer bra nok for Metoo-varsling? Eller må man bekvinne et slags offentlig tilsyn og en klageinstans for moralens forbedring her i landet? Altså ta grep av den typen som SV og Rødt legger opp til i sine forslag om å styrke Diskrimineringsnemnda. Som nasjonal kartlegging av omfanget av seksuell trakassering. Eller tiltak som på ymse vis hjelper den ene parten, varslerne, eksempelvis med fri rettshjelp.

Ja, nå trengs bedre offentlige retningslinjer og instanser, sier noen. Mens andre snakker om kampanjer for gjenreisning av god, gammeldags moral. Etter min mening er det let tå si ja til det siste. Når den toneangivende samfunnsmoralen går ut på at «alt er lov så lenge du sjøl synes det er ok», kan vi godt friske opp reglene for god oppførsel i det eldgamle spillet mellom kvinne og mann.

LES OGSÅ: Aps Else-May Botten skriver «Fra #metoo til #step2»

Få har beskrevet det behovet bedre (men kanskje litt idealisert) enn Eivor Oftestad, forfatter og forsker i kirkehistorie. I Klassekampen skriver hun at om det noe metoo-skredet viser, så er det «at ingen lenger vet hva reglene for dette spillet egentlig er. Tidligere handlet reglene om respekt, om anstendighet og om en bestemt progresjon. Reglene var sosialt definert og alle visste derfor hvor grensene var. Å balansere langs grensene var en kunst og en risikosport. I dag er budskapet at man må kjenne etter i sin egen følsomhet og sette sine egne grenser. Det er lettere sagt enn gjort, særlig i fylla.»

Noen kvier seg med tanken på slik restaurering av moral. De ser gamle puritaner-spøkelser ved høylys dag. Jeg for min del tror slikt trengs, siden dette i bunn og grunn dreier seg om bevisstgjøring hos hver enkelt av oss. Offentlige retningslinjer og kartlegging trengs selvsagt også. Men ikke i den grad at det – med de midlene vi rår over i det moderne datasamfunnet – etableres et slags «Tilsynet for god moral» i den gode sakens tjeneste. Da kan vi møte historiske gjenferd som er verre en puritaner-spøkelsene.

LES OGSÅ: Bondelaget skjerper rutinene etter varslingssaker og intern undersøkelse

Vi må huske erfaringen som gjelder for så mange idealistiske bevegelser: Veien til helvete er brolagt med gode hensikter. I Kina utvikler myndighetene nå en big-data-kartlegging som skal gi hver og en av landets innbyggere en karakterbok i oppførsel. Der skal «riktig og akseptert» atferd gi plusspoeng, og «dårlig adferd» minuspoeng i Big Brothers store karakterbok. Sånne muligheter foreligger nå.

Men sånne tilstander vil vi ikke ende opp med i Norge. Selv om karakterboka forvaltes av Big Sister.

Neste artikkel

– Den beste beskyttelsen mot å miste suverenitet er å ta en plass ved bordet