Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: Men grøten vår får de ikke

EU driver med mye rart. Nå vil de lære oss at risengrynsgrøt ikke er ekte norsk mat. Grøt med ris, kanel og sukker er en del av vår europeiske matarv, får vi høre.

«Det er typisk norsk å være god», sa Gro Harlem Brundtland i 1994. Nå vil EU og deres lojale hjelpere at nordmenn skal lære en helt motsatt lekse i 2018. «Det er typisk norsk å være påvirket av andre» kunne vi lese i denne saken i Nationen. Faksimile fra Nationen 5. januar

Har de glemt at risen stammer fra Kina?

Hvorfor skriver jeg om grøt i dag? Fordi EU har bestemt at dette året skal være det europeiske året for kulturarv. Det følges opp her hjemme: Arkivverket, Kulturrådet, Nasjonalbiblioteket, Riksantikvaren og Kulturvernforbundet har tatt saken. Oppslag og plakater skal nå i januar sendes til et bibliotek nær deg.

Prosjektet virker storslagent: Som Riksantikvaren skriver på sin nettside: «Det europeiske kulturarvåret vil sette fokus på Europas vell av kulturarv, og vise sin rolle i å fremme en felles følelse av identitet, samt bygge Europas fremtid».

Så da er det vel bare å takke og bukke? Den europeiske kulturarven og identiteten – den vil vi da gjerne friske opp (stort sett)!

Men så ser vi at satsingen får en merkelig vri. Prosjektet skal brukes til å dempe stoltheten over det nasjonalt norske. Vi skal lære at typisk norske kulturuttrykk som stavkirker og risengrynsgrøt ikke er «ekte norsk», men påvirket av kulturer utenfra. Og da fra Europa, rimeligvis.

Den offisielle overskriften på prosjektet er blitt: «Typisk norsk – ikke bare norsk». Hvilket oversatt fra konsulentspråk blir: Her skal vi lære oss husmannsånd.

«Ingenting av det vi kaller norsk er bare norsk. Alt er påvirket av andre kulturar», sier prosjektlederen for den norske markeringen, informasjonsdirektør Trine Melgård i Arkivverket til Nynorsk Pressekontor. Artikkelen sto på trykk her i Nationen for ei uke siden, og hadde den oppsummerende tittelen du kan lese på faksimilen over: «Typisk norsk å vera påvirka av andre».

Dette er budskapet som skal spres, og som eksempel tar altså Melgård for seg risengrynsgrøten. «For verken ris, kanel eller sukker stammer fra norsk landbruk».

Det har hun fullstendig rett i. Men – de stammer jo ikke fra EU heller. I hvert fall ikke når vi snakker om kulturarv. Risen stammer selvsagt fra Kina – selv om det også dyrkes noe ris i Italia. Kanelen stammer fra Asia. Og sukkeret – det kommer opprinnelig fra Asia, men fikk gjennomslag da sukkerrørene ble dyrket i Vestindia. Det var ikke før i Napoleons tid at sukker fra sukkerroer ble masseprodusert i Europa.

Det kan virke litt pussig at risengrynsgrøten trekkes fram som symbolsak. Men mat er en viktig kulturmarkør. Mat skaper identitet. Og røtter.

• LES OGSÅ: Norske vafler. Til Dovre faller.

"Når vi ser på kulturpolitikken i Norge – hva er da viktig å legge vekt på? Å bygge opp den norske nasjonale identiteten? Eller å bygge den ned?"

Annonse

Å peke på utenlandsk påvirkning i den norske maten og den norske kulturen, er helt greit. Ingen skal gjøre isolasjon og selvgodhet til ideal, aller minst et lite land som Norge. Men når vi ser på kulturpolitikken i Norge nå – hva er da viktig å legge vekt på? Å bygge opp den norske nasjonale identiteten? Eller å bygge den ned?

Svaret må være opp. Ikke for at Norge skal være seg selv nok. Men for at vi skal ha noe å bidra med i det globale samfunnet. Og fordi sterke globale krefter nå bygger ned det norske, og vanner det ut. Se bare hvordan Facebook, Google, Apple og Disney påvirker oss! Mot slike krefter kunne vi virkelig trenge EUs hjelp. Men da må EU jobbe med det norske – ikke mot det.

Også det norske kjøkken har selvsagt mye utland i seg. Men hvordan er det andre steder? Ta Italia: Finnes det noe mer typisk italiensk enn spagetti i tomatsaus? Neppe. Men – tomaten var ukjente i Italia og Europa før Columbus oppdaget Amerika. Polakkene og irene er kjent for sine retter med poteter.

• LES OGSÅ: Michael Brøndbo skriver om «Rompa mi og andre kulturkanoner»

Men igjen: Poteten var ukjent i Europa før Columbus. Sveitserne og belgierne er kjent for sine sjokolader. Men kakaoen kommer fra Mexico. Og atter en gang: Det var Columbus som åpnet dens vei inn i Europa.

For å si det med EU-kampanjens språk: I matveien er det typisk for EU-landene å være «påvirket av andre». Likevel regnes ikke de matrettene jeg nevnte som «lånt» fra Latin-Amerika. De er en del av kulturarven og identiteten i Italia, Polen, Irland, Belgia. Akkurat som risengrynsgrøten er det i Norge.

Sånn er det med stavkirkene også. De er påvirket utenfra, ja vel. Men noe ved dem – det helt avgjørende, vil mange si – er likevel unikt norsk.

Så er spørsmålet: Skal vi være stolt av dette norske, og fremheve det? Eller ta lua i handa og peke på alt ved stavkirkene som kan være inspirert fra romerske steinkirker?

Vi skal gjøre det første, selvsagt. Løfte fram det norske. Og beholde lua på.

Tidligere sjefredaktør Erling Kjekstad skriver i Nationen hver fredag.

Neste artikkel

Norge kunne trengt en "Ja til EØS"-organisasjon