Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: Listhaug-bevegelsen

Sylvi Listhaug har gått av som statsråd. Men det hun står for, er sluppet fri. Det vil merkes, i første omgang i Frp.

Blomsterpolitikk: Det avgjørende var ikke blomstene, men poseringen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Før vi aner det, kan Siv Jensens navn bli et vemodig minne fra den gang høyresidens fløyparti ble styrt av moderate folk.

Treet skal kjennes på sine frukter, står det i skriften. Sylvi Listhaug kjennes på provokasjonene, og på det uforsonlige debattklimaet hun skaper rundt seg. Slik har det vært siden hun kom inn i rikspolitikken som landbruksminister. Slik vil det fortsette. å konstatere dette, er bare å kalle en spade for en spade.

«Det skremmende er ikke hvem HUN er – men at hun har vist oss hvem VI er». Slik kan manges oppfatning av Sylvi Listhaug oppsummeres, med en vri på et kjent amerikansk sitat om Donald Trump. Slik Trump symboliserer et USA som bryter med det vi trodde var normalt «over there», er Sylvi Listhaug indikator på et Norge i dramatisk forandring. En avgjørende forskjell er det likevel: Trump vant et presidentvalg. Listhaug mobiliserer bare en høylytt minoritet.

I Sylvi Listhaugs fotefar ser vi likevel en forandring i den norske politiske debatten som sjokkerer og deprimerer mange av oss. Er det virkelig SÅNN vi er? Er det blitt typisk norsk å slenge forakt og ufine karakteristikker til hverandre fra hvert vårt ekkokammer?

Svaret er ja. Og like lite som USA etter Donald Trump kan Norge vende tilbake til det «normale». Sylvi Listhaug kan ikke av-oppfinnes. Ikke internett og Facebook heller. Listhaugs metode er kommet for å bli. Og det kommer helt sikkert flere som henne. På alle politikkens fløyer. Dette blir det polarisering av. Mer konfrontasjon, mindre refleksjon.

Den norske tradisjonen med gjensidig respekt, konsensus og dannet tale, lovprises riktignok som «norsk verdi». Men i praksis blir den stadig mer til søndagsbruk.

Hvorfor? Fordi ordbruken er et symptom. Kloke folk har påvist hvordan språkbruken i den offentlige debatten er en målestokk på fellesskapets tilstand. Mer intolerant språkbruk røper et samfunn der fellesskapsfølelsen forvitrer.

Sylvi Listhaug er en indikator på et samfunn som splittes opp. Grunnene til det er mange, og Sylvi Listhaug har rett i at innvandringspolitikken – pluss ekstremisme og kriminalitet i enkelte innvandrermiljøer – truer den norske modellen og skaper følelsen av at den knaker i sammenføyningene.

Listhaugs metode er kommet for å bli. Hun kan ikke av-oppfinnes.

Annonse

Men trusselen kommer jo like mye fra arbeidsinnvandringen i EØS, tap av faglige rettigheter, sosial dumping, privatisering, liberalisering, usosial skattepolitikk. Altså fra politikken som til sammen skaper Forskjells-Norge. Og som Frp og Listhaug har sin rikelige del av ansvaret for.

Sylvi Listhaugs bjørnetjeneste mot Norge er at hun leder oppmerksomheten bort fra alle de andre årsakene, og mot denne ene: Innvandringen. Det blir en forenkling og utpeking av syndebukker som vi kjenner så uhyggelig godt fra mellomkrigstiden.

«Vis meg dine venner, og jeg skal si deg hvem du er». Det visdomsordet kan ikke Sylvi Listhaug fri seg fra når hun hausses opp som førerskikkelse og ledestjerne av den ekstreme høyresida. Jeg, som i embeds medfør følger ulike høyreekstreme grupper på nettet, innrømmer det åpent: Jeg tar skrekken av hatet, forakten og konspirasjonsteoriene som der velter fram.

Dette er det umulig å forholde seg upartisk og observerende til. Andre får snakke for seg sjøl, men i min verden er det sånn at den som ikke fordømmer dette, umulig kan se seg i speilet etterpå.

Listhaug har tatt avstand fra slike miljøer. Men her mangler hun sin vanlige tydelighet og evne til å kalle en spade for en spade. For lovprisningene av henne på disse nettsidene fortsetter jo. Og ikke bare det: Nettopp disse gruppene – der likt og ulikt, moderate og ekstreme er rørt sammen til en «opinion» – utgjør jo en viktig del av Sylvi Listhaugs utenomparlamentariske maktbase.

Det er denne opinionen som løfter Frp på meningsmålingene nå. Det er deres støtte på nettet Listhaug spiller på. Det er dem hun mottar blomsterhilsener fra, uten på demonstrativt vis å sende blomstene fra de lugubre gruppene i retur. Eller arrangere en fotoseanse der hun kaster dem i søppelbøtta, der de hører hjemme.

Neste artikkel

NHO: Svært alvorlig opptrapping av handelskrigen