Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: Hva nå, Lothepus?

Gang på gang ser vi at teoretisk kunnskap blir estimert høyere enn praktisk erfaring. At det ikke hjelper «å ha det i henda». At bare en ting teller: Eksamenspapirer og poeng.

Den bakvendte visa: Leif Einar «Lothepus» Lothe er tv-kjendis – pluss anleggsarbeider med eget firma som sysselsetter åtte mann. Han har tjue års erfaring, men mangler den formelle utdannelsen som vil kreves for avanserte oppdrag dersom regjeringens får vedtatt sine nye kompetansekrav. Foto: Eivind Senneset / TV2

Nå er det anleggsbransjens tur til å merke dette. Mange av de 2000 små og mellomstore bedriftene i denne bransjen kan fra 1. juli 2018 miste godkjenningen de trenger for å ta på seg oppdrag i de mest krevende kategoriene.

Hvorfor? Fordi de ikke har en ingeniør eller en person med teknisk fagskole ansatt. Fordi folk med årelang erfaring og fagbrev ikke lenger vil være nok, ifølge forslaget som regjeringen har sendt ut på høring.

Vi må minne hverandre om hva anleggsbransjen betyr – ikke minst i Bygde-Norge. Den har 30.000 ansatte. Og: Tittelen «maskinentreprenør» er et av de vanligste yrkene for selvstendig næringsdrivende norske menn, ifølge en Fafo-undersøkelse fra 2016. Her er folk som «eig ein traktor og seg sjøl» – slik Lillebjørn Nilsen synger i visa om Ola Tveiten.

Men også mange som driver større enn som så, og som søker teknisk avanserte jobber i det som heter «tiltaksklasse 2 og 3».

Men for å få sånne jobber skal nå en nyutdannet ingeniør med hvite hender og gode eksamener, trumfe en kar som for eksempel Norges tv-kjendis i anleggsbransjen: Lothepus.

Leif Einar Lothe fra Hardanger tok fagbrev som maskinfører da han var 18. Han ble sertifisert skytebas på 20-årsdagen. Nå har han 20 års erfaring, og driver et firma som sysselsetter åtte mann. Firmaet er blant de som har fått godkjenning til å utføre større oppdrag (i tiltaksklasse 2), på grunn av hans praktisk erfaring og gode rulleblad. Men nå må Lothepus ansette en ingeniør. Eller sette seg på skolebenken. Eller skyte en hvit pinn etter jobber i tiltaksklasse 2. Og i så fall si opp folk.

Han er langt fra den eneste. Klassekampen – som har publisert flere saker om dette, og som jeg benytter meg rått av her – har også intervjuet Bernt Arne Aasli i ei grøft i Rælingen utenfor Oslo. Aasli har bare ungdomsskole, men stiller med solid fagkunnskap etter 30 års jobbing med vann og avløp. Nå har han et firma med 10 ansatte. Og risikerer avskilting.

Det er EØS-systemet som har skylda for at Direktoratet for byggkvalitet og regjeringen vil legge om dagens ordninger. I 2015 ble Norge dømt I EFTA-domstolen, som mente regelverket vårt ga norske firmaer fordeler. Og som vanlig: Når når EU og EFTA sier hopp – så hopper Norge.

Anleggsbransjen skal strigles opp med krav om formell kompetanse. Da blir det inn med eksamener ut og med jordnær erfaring.

Annonse

I bakgrunnen spøker den virkelig store kampen om norsk anleggsbransje, arbeidsplasser og anbud. Der det ferskeste eksempelet er at et kinesisk firma får bygge brua over Beitstadsundet i Nord-Trøndelag. I oppgjør som omfatter norske myndigheter, EU, og kinesere blir folk som Lothepus småspurver i tranedansen. Og «spurvene» presses fra flere kanter: På lokalplanet han de få merke konsekvensene av kommunesammenslåingene.

Derfor blir det så viktig hvor norske myndigheter setter ned foten i kompetanse-saken – og at regjeringens forslag blir snudd. Kan vi fortsatt håpe på en kamp for «Lothepusene»? Eller møtes hvitsnippene, byråkratene og ekspertene fra land som Norge, EU og Kina i felles syn på eksamener og måloppnåelse?

I ønsket om at folk må ha kompetanse av den typen du kan skrive ned på et papir etter «objektive kriterier», og som er like gangbare i Beijing som i Brussel som i Oslo.

Det er fortsatt håp. Regjeringens forslag møter motbør på Stortinget, ifølge Klassekampen. Alternativer foreligger også. Et utvalg nedsatt av femten bransjeorganisasjoner og Fellesforbundet foreslår en «klatrenøkkel». Selskaper skal kunne arbeide seg opp til en høyere tiltaksklasse enn de formelt har adgang til, dersom praksis viser at de har realkompetansen som trengs.

Så spørs det hvor det bærer for Lothepus og de andre firmaene. Det er å håpe at de får beholde et system som anerkjenner realkompetanse. Og bygger videre på yrkesstoltheten som beskrives i den ferske selvbiografien til Lothepus: «Det er ved «godt nok» jobben begynner. (…) Målet er å gjera jobbane slik at det gode ryktet går framfor deg.»

Dette gode ryktet bør også nå fram til Stortinget. For å friske det opp, kan jo de folkevalgt ta seg en tur ut på gata, og snakke med noen av de mange anleggsarbeiderne som jobber der med maskinene sine. De er ikke vanskelige å finne. De graver opp halve hovedstaden og realiserer prestisjeprosjektene som en gang skal åpnes av «menn i floss» – for å sitere Ola Tveiten igjen.

Så får vi håpe Stortinget tøffer seg opp såpass at de også presser regjeringen til det virkelig avgjørende skrittet: Å ta en ny fight med EFTA-domstolen for å bevare det norske, fleksible systemet.

Neste artikkel

Nei til EU vil ikke savne EU-ministeren