Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: «Et overgrep i Utkant-Norge»

Det fortelles så mange historier om trakassering og overgrep nå. Her kommer en som handler om Utkant-Norge, men starter midt i tjukkeste Oslo, der jeg sjøl bor.

En økning på 200 kroner for en enveisbillett på hurtigbåten Bodø- Svolvær setter sinnene i kok nordpå. Men – hvorfor reagerer ikke hele landet på et sånt overgrep? Foto: Michal Knitl/Mostphotos

På bussen jeg tok her om dagen, hang en plakat som varslet at takstene skal gå opp. På den hadde noen rablet med rød tusj: «Det er tredje år på rad! Så mye for miljøløftene til disse f ... folka!!!!! Jeg føler meg så krenka

Folk «raser» i hovedstaden. Prisen på enkeltbillett i sone 1 (som dekker hele sentrum), øker nemlig fra 33 til 35 kr. For et årskort i sone 3 (som går langt inn i Akershus) er økningen 700 kroner.

Samtidig kommer følgende melding fra Distrikts-Norge: Over natta økte billettprisen for å reise med hurtigbåt mellom Bodø og Svolvær med 200 kroner – eller 40 prosent – hver vei. De reisende må ut med 668 kroner for en reise over Vestfjorden.

Rett skal være rett: Kjøper du et ukekort, blir prisøkningen «bare» cirka 10 prosent, eller rundt 3000 kroner i året.

Og folka «der oppe i nord» har da alternativer! I Bodø og Svolvær kommer Hurtigruta forbi en gang i døgnet. Fra et sted som Skrova kan du reise via Svolvær med ferge, og videre med fly til Bodø for å rekke møter og ærender. Selvsagt kan du også ta bil, selv om det da tar ca. sju timer å komme seg til Bodø – den turen Hurtigbåten bruker drøyt tre timer på.

200 kroner økning! Hva sier vi i storsamfunnet til slikt? Vi burde si som på plakaten i bussen: Det går da f ... ikke an!

Særlig fordi et småsamfunn som Skrova – der de 200 innbyggerne kjemper for overhode å få anløp av hurtigbåten – gir oss den velkjente historien om formidabel verdiskapning i et lite samfunn langt ute i distriktene. Næringslivet på Skrova omsetter for over 700 millioner kroner årlig. Ferja til Svolvær frakter hvert år 2500 trailerlass fra hjørnesteinsbedriften Ellingsen Seafood ut på eksportmarkedet.

Bedriftslederen Line Ellingsen hadde likevel en sørgelig velkjent klage å komme med, da hun i høst ble intervjuet av NHO.no: «Omtrent hvert eneste år foreslås det kutt i ferje- og hurtigbåttilbud når fylkesbudsjettet forhandles, og det er fryktelig slitsomt å forholde seg til. Vi ønsker at myndighetene skal se på verdiskapingen Skrova står for, og ikke kun innbyggertallet når de planlegger samferdselspolitikken».

«Se på verdiskapningen, ikke bare innbyggertallet.» Det er sannelig et prinsipp som kunne vært praktisert oftere!

«Se på verdiskapningen, ikke bare innbyggertallet.» Det bør være et godt prinsipp når det brukes penger på samferdsel i utkantene. Og på nye T-banestasjoner i Oslo.

Annonse

Det er lett å snakke pent om små samfunn som Skrova. Det er lett å la seg begeistre når vi leser om den sydende aktiviteten der – for eksempel i den prisbelønte «Havboka» av Morten A. Strøksnes. Men når det kommer til handling, da gjelder distriktspolitikkens jernlov: Prisøkninger som dette rammer ikke så mange. Hendelsen finner sted langt unna hovedstaden. Og riksmedia har andre, mer pirrende, former for overgrep å være opptatt av. Underliv trumfer utkant.

Hva rikspolitikken angår, blir det vanlige hardkjøret fra riks-Sp hemmet av at det er en politiker fra lokal-Sp som fronter fylkeskommunens prisøkning. Han bruker den vanlige begrunnelsen fra slike folk: Lokalpolitikernes handlefrihet er strupt av regjeringen. Derved forsvinner det politisk ansvaret ut i tåkeheimen.

Til gjengjeld sitter vi igjen med et krystallklart bilde av Forskjells-Norge. Denne gangen i sin geografiske variant.

Erling Kjekstad skriver fast i Nationen hver uke. Du kan lese flere kommentarer her.

Kontrastene er selvopplevd for mange innflyttere i Oslo. Som eks-nordlendingen Rolf-Inge Sleipnes, som i fjor skrev blogg om sin nye tilværelse på Løren i Oslo – kontra fortiden i Rødøy på Helgeland – med 1268 innbyggere og en lakseeksport på 1,4 milliarder.

«I Løren har vi siden vi flyttet til Oslo i 2012, fått ny T-banestasjon. Det var ni, kanskje ti minutter å gå til den vi brukte å ta før. Nå tar det fire minutter å gå til den nye lekre. Den går hvert 15 minutt. Nå vil vi ha oftere avganger.» (…) «I Rødøy betjenes folk av ferjer og båter der motorproblemer er en dagligdags øvelse. Og antall avganger reduseres fra år til år. Dårlig regularitet. Færre avganger, og dårlig og eldgammelt materiell. Begrunnelsen er at det bor så lite folk der.»

Folk på Rødøy er «både selvforsynt og bidrar i tillegg til å skaffe landet eksportinntekter fra produksjon av mat, energi og reiseliv. Noe vi bare kan drømme om her på Løren med våre butikker, treningssentre, caffe latter og grønnsaksbutikker. Hvorfor er det så få på Stortinget som er opptatt av å fortelle den historien?» spør Rolf-Inge Sleipnes. Med god grunn.

Neste artikkel

Erling Kjekstad: Bønder må bry seg