Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: En høysang til bonden

Isak Sellanraa er navnet på selveste urbonden i norsk litteratur. Nå runder han hundre år som hovedperson i «Markens Grøde» av Knut Hamsun. På de årene er Isak blitt en jorddyrkingens inkarnasjon, et ikon og en bauta.

Det er hundre år siden Knut Hamsun utga «Markens Grøde». Boka er en hyllest til det meningsfylte i de bøyde ryggers og de harde henders arbeid. Det har vi godt av å bli minnet på. Foto: NTB scanpix/Illustratør: Karl Erik Harr/Foto: Gyldendal Norsk Forlag

Nå feires han på behørig vis, og bra er det. Isak fortjener såpass. For ikke å snakke om kvinnen i hans liv, Inger.

Noen sier at Isak er idealisert. Jeg sier at det er helt greit. Vi trenger idealer. Men idealer må også settes under debatt, og det skjer med Isak nå. Hamsunsenteret har denne uka flyttet fra Hamarøy til Oslo for å markere og debattere «Markens Grøde». Man samler en rekke eksperter og fintfolk med kronprinsessa vår som trekkplaster – men med merkelig få bønder og andre med træler i hendene. Isak, og samfunnet han var en del av, får uansett kritisk søkelys på seg. Det fint, for sånne debatter treffer viktige sider ved boka.

Men kanskje ikke blinken.

For er det ikke noe rart med den folkelige fascinasjonen over Isak og Inger? Er det ikke rart at boka fortsatt leses, og teaterversjoner jevnlig oppføres og trekker folk? Isak og Inger burde jo vært gjemt og glemt. Da boka kom ut i 1917 var oppimot 20 prosent av Norges befolkning tilknyttet landbruket. Alle visste hvordan livet på en gård artet seg, og hadde egne referanser til det nybyggerne på Sellanraa strevde med. I 2017 er det 2 prosent som jobber i næringa. Bondelivet er fjernt for de fleste.

Og ikke bare det: I 1917 var rydding av skog og myr noe alle lovpriste. Nå er Isak omstridt. Det snakkes om tapt biologisk mangfold og frislepp av drivhusgasser fra myrer som dem han dyrket opp.

Mye er forandret, men fortsatt har ingen bonde satt så sterkt preg på norsk litteraturhistorie som Isak. Bjørnstjerne Bjørnson skrev riktignok sine berømte bondefortellinger. Men de var om «søndagsbønder». I fortellingen om Isak og Inger dikter derimot Knut Hamsun et epos om selve slitet med jorda. Om kampen med og mot naturen. Om det «enkle» bondelivet. Om hverdagene.

Det er der hemmeligheten ligger.

Jubileet til «Markens Grøde» minnes oss om at bondens livsform og rolle i «det store spelet» mellom mennesker og naturen, har verdier som er verdt å løfte fram. Også i dag.

Annonse

Vår fascinasjon over tv-serier av typen «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», gir en ganske god pekepinn på hvorfor «Markens Grøde» fortsatt setter hjerter og sinn i bevegelse. Vi kan selvsagt fleipe med det moderne menneskets trang til å sitte foran tv'n og se på at andre folk jobber. Men fenomenet røper et instinkt som fortsatt er der – et slags gen som er avslått, men som presser på for å aktiveres igjen. Et annet gen ligger også på lur: Etter menneskehetens 10.000 år med jordbruk skal du være en veldig avstumpet urbanist for unngå sakrale følelser ved synet av en nysådd åker.

Selvsagt blir vi intellektuelt engasjert av de kontroversielle temaene fra «Markens Grøde» som er diskutert denne uka. Som forholdet til fascismen, kvinnesynet, holdninger til urfolk og jøder. Som anti-modernismen og økologien. Knut Hamsun holder liv i mang en god debatt.

Men det er ikke det som gir boka liv for leseren. Det er Isak og Ingers seige kamp med og mot naturkreftene. Dramaet i forholdet mellom «mennesket og maktene». Hyllesten til naturen – og troen på menneskenes naturlige plass i den. Og framfor alt altså skildringene av selve slitet. Av det meningsfylte i de bøyde ryggers og de harde henders arbeid.

Ta bare den berømte scenen med den store steinen som skal brytes opp av jorda. Der Isak legger seg over vippestanga, «gjør seg tung», og rugger og rugger. Jeg skulle gjerne møtt den leseren som ikke kjente gleden når den steinen endelig rører på seg! Med sin formidable skrivekunst får Hamsun på denne måten fram arbeidsgleden og den umiddelbare meningen som er bondeyrkets velsignelse.

Synes leseren at jeg tar litt mye i nå? Driver jeg for mye idealisering av en romanfigur som allerede Hamsun idealiserte? Gjør jeg det enkle bondelivet til vel mye av et ideal for 2017? Ja – det er mulig. Men skal vi ikke vedstå oss at bondens livsform, og rolle i «det store spelet» mellom mennesker og natur, har verdier som det verdt å løfte fram? At det ikke bare var sånn da Hamsun skreiv boka si i 1917 – den gangen verden virkelig hadde gått av hengslene etter verdenskrigen, og alle lette etter verdier som kunne gi fast grunn under føttene. Men at det også er sånn i dag, i vår mangfoldige og flytende tid. Nå er det er vår tur til å lete desperat etter faste punkter.

Har ikke da disse verdiene og tradisjonene noe positivt å bidra med? Bør ikke arven fra bondekulturen også få spille med i det moderne, flerkulturelle Norge? Har vi ikke godt av å minnes om at denne arven finnes, og har verdifulle elementer i seg? Er det ikke ok å høre om bonden Isak som «en gjenoppstanden fra fortiden som peker fremtiden ut»? Være litt stolte av det, rett og slett? Jo – det skulle bare mangle.

Neste artikkel

Våronna vert forseinka: – Før kalla vi det vårknipe