Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: Ei stjerne å styre etter

Denne lille kloden bærer drøyt sju milliarder mennesker og et utall andre arter – alt vevd sammen i en mangfoldig og sårbart økosystem. Vår store utfordring er å gjøre dette systemet bærekraftig.

Jorda er også ei stjerne: Jordoppgang på månen, fotografert første gang et menneske så dette fenomenet. Foto: William Anders / Nasa

Det Norge vi lever i er et forjettet land. Det «flyter av melk og honning», for å bruke språket fra bibelen. Vår generasjon har virkelig trukket vinnerloddet. Vi har det bedre enn noen før oss, og kanskje bedre enn noen etter oss.

Men forunderlig nok er det lett å merke en økt uro for framtiden når dette årsskiftet nærmer seg og tida for ettertanke og oppsummering presser seg på. Framtiden er ikke hva den var, og det er selvsagt ikke bare fordi den er blitt mer komplisert og uklar.

Nei – det som plager oss, er at målene vi styrer etter er blitt mer uklare og mindre samlende. Nasjonen Norge er mer splittet enn før. For ikke å snakke om verden rundt oss.

«Framtiden kan ses på som en mur av muligheter», har Nils-Fredrik Nielsen sagt i en av sine «tristesser». Mange føler det sånn nå.

Her hjemme kan vi som er opptatt av politikk gruble over arven 2017 etterlater seg: Som Arbeiderpartiets tafatthet og Venstres rundkast. Som den evinnelige overkjøringen av Distrikts-Norge, med rariteter som «region Viken». Hvordan vil Norge ser ut ved neste valg, når Erna & co. har holdt på med reformene sine i fire år til?

Det er da vi må løfte blikket og ta inn over oss det utrolige gode utgangspunktet vi har, vi som er født i akkurat dette landet og i akkurat denne epoken.

Utfordringene er selvsagt store. Men du verden for noen muligheter nettopp vi har til å gjøre noen med dem! Politikerne våre kan godt ha høye ambisjoner. De kan snakke om å «styre mot stjernene». For hvem kan koste på seg høye ambisjoner, om ikke vi i Norge? Hvem har muligheter for å restaurere et nasjonalt prosjekt – en ny nordisk modell – om ikke vi?

Når vi møter et årsskifte, har vi alle bilder vi griper til. Mitt bilde står over denne artikkelen. Det har sin historie: 1. juledag 1968 fotograferte astronauten William Anders jordkloden gjennom vinduet på romfartøyet Apollo 8, som da sirklet i bane rundt månen. Siden er «jordoppgangen» over månens horisont blitt et ikonbilde.

Apollo 8 var det første romfartøyet som rundet jordklodens nabo i verdensrommet. For første gang så menneskene sin egen planet i perspektivet fra et annet himmellegeme. Det som slår oss, er kontrasten mellom den golde, iskalde måneoverflaten og Jorda, der de blå og hvite fargene røper en gjestmild klode med atmosfære, vann, levelig temperatur og alle de andre betingelsene for liv.

Og, som noen synger på trøndersk: Her er det liv! Denne lille kloden bærer drøyt sju milliarder mennesker og et utall andre arter – alt vevd sammen i en mangfoldig og sårbart økosystem. Vår store utfordring er å gjøre dette systemet bærekraftig.

Hvis politikerne våre skal «tenke stort, må også vi velgere «tenke stort» når vi stemmer. Vi får de politikerne vi fortjener.

Annonse

Mot den oppgaven blir alt annet smått.

Hvordan det skal skje diskuterer vi så fillene fyker. Det snakkes mye og høyt om at ressursbruken per person må ned. Det snakkes betenkelig lite om det som er elefanten i rommet: De drøyt sju milliarder eksemplarene av Homo sapiens som vil øke til ni milliarder i 2050.

For å ta en kjent debatt her i Nationen: Problemet er ikke at for mange kyr raper ut klimagasser. Men at for mange mennesker trenger disse kyrne for å livberge seg.

Politisk har vi uansett to valg i Norge: Enten å kaste oss inn i en alle-mot-alle-kamp om ressursene. Eller å samarbeide og løfte i flokk. Foreløpig gjør menneskeheten mest av det første, og prøver ut det andre.

Rike Norge sitter på toppen av kransekaka, og klarer nok alltids å spille med i alles kamp mot alle. Vi kan eksempelvis shoppe mat over hele kloden. For oss er egoismen en brukbar overlevelsesstrategi – en stund. Men på lang sikt er det annerledes. På sikt ligger vår eneste mulighet i den globale «løfte i flokk»-politikken. Og moralen skal vi vel ikke se helt bort fra?

Uansett må vi koble disse problemstillingene tettere inn på vår norske hverdagspolitikk. «Da må politikerne våre skjerpe seg – da må de løfte blikket og tenke stort», sier vi da. Men så enkelt er det ikke. Det heter ikke «de» lenger nå. Det heter «vi».

Norge er et demokrati – heldigvis. Det har store svakheter. Men fortsatt gjelder regelen om at folket i et folkestyre som Norge får politikerne de fortjener.

Hvis politikerne våre skal «tenke stort» må også vi velgere «tenke stort» når vi stemmer, eller svarer i meningsmålingene politikerne styrer etter. Vi kan gjøre en forskjell. Hver eneste en av oss har et medansvar for framtiden – den som starter i 2018. Sådan er demokratiet.

• Leste du Erling Kjekstads julekommentar? Den velsignede fortellingen

Neste artikkel

Høyre og jordbrukspolitikken