Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: Det store politiker-kuttet

Har vi for mange politikere i Norge? For mange folkevalgte? Har vi dratt på oss daukjøtt i demokratiet vårt? Ja, åpenbart – for nå skal antall politikere kuttes.

Demokratiets ryddegutt: Kommunalminister Jan Tore Sanner vil gjøre Kommune-Norge mer robust. Antall kommuner er vedtatt kuttet. Nå er det lokalpolitikerne tur til å rydde benkene. Her er Sanner under sluttbehandlingen av kommunestrukturen i Stortinget sist sommer. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Det gjelder selvsagt ikke rikspolitikerne. Det er utenkelig å kutte i «Oslo-makta» – i storting og regjering. Nei, det er de folkevalgte nærmest folket det skal bli færre av. Etter at Stortinget sa ja til mesteparten av Jan Tore Sanners kommunereform, er man i gang med å kutte antall kommuner. Da følger antall politikere med på lasset.

La oss ta én konsekvens av reformen som formelt starter opp 1. januar 2018: Den nye storkommunen «Indre Østfold». Innbyggertallet i Askim, Hobøl, Eidsberg, Spydeberg og Trøgstad er 43.800 både før og etter (tvangs)sammenslåingen. Mangfoldet i befolkningen blir ikke mindre. De små lokalsamfunnene ligger der som før. Forskjellene, mangfoldet, motsetningene og kranglene er som før.

Men når det nye kommunestyret får etablert seg i Askim, er antall folkevalgte gått ned fra 150 til 35.

På landsbasis reduseres kommunestyrene med minst 1.200 folkevalgte når det totale antall kommuner kuttes fra 428 til 354. Det viser ei liste over samtlige kommuner som Kommunal Rapport satte opp etter stortingsvedtaket om sammenslåingene nå i sommer. De tallene står seg nok, selv om det kommer overgangsordninger enkelte steder.

Når sammenslåingene er unnagjort i 2020, vil antall folkevalgte i de berørte kommunene bli redusert med 40 prosent – fra 3.187 til 1.960. Tar vi med vararepresentantene, blir det altså mye lokalt engasjement som nå får «avskjed i nåde».

• Les også: Tre tvangssammenslåinger vedtatt med én stemmes overvekt

På statistikken gir dette mer politikk per politiker, og kan følgelig bokføres som effektivisering og framskritt. Men det man samtidig gjør, er å kutte i treets – demokratiets – røtter. Alle vet hva som skjer når røtter hogges over på et tre. Det tar en stund før det begynner å visne oppi trekronen. Men når det merkes der oppe, da er det ofte for sent å reagere.

Noen vil likevel fryde seg nå. Da kommune-debatten startet for tre år siden, kom Nettavisen med et oppslag som gjorde skandale av at mange kommuner holder seg med flere folkevalgte enn lovens minimumskrav krever. Tittelen var «Norge har 3.400 flere politikere enn vi trenger». Det oppslaget viser et demokratisyn stikk motsatt det du finner i denne kommentaren. I slike kretser går nok flaggene til topps når Sanners reform begynner å virke. Og de kretsene har politisk makt.

Uansett vet alle hva prisen blir: Det blir større avstand mellom velgere og folkevalgte. Kontaktflaten mellom folkevalgte og innbyggere blir mindre. Færre småsteder får «sine egne» i kommunestyret. Når kommunen blir stor, blir saksmengden større og mer kompleks. De «styrkede fagmiljøene» som storkommunene skal skape, øker autoriteten og trøkket fra fagetater og administrasjon.

Blir folkestyret bedre med 1200 færre folkevalgte? Ja, mener åpenbart de som har presset fram den nye kommunereformen.

Annonse

Konsekvens nr. 1 blir da økt behov for heltidspolitikere som kan matche dette. Konsekvens nr. 2 blir utviklingen mot et A- og B-lag blant de folkevalgte, der A-laget er heltidspolitikerne som ofte lever i et tett samliv med administrasjonen. Konsekvens nr. 3 blir at A-laget samler makt rundt seg. Konsekvens nr. 4 blir at B-laget føler seg som gisler og sandpåstrøere – og går lei.

• Les også: Kommune ber Stortinget reversere tvangssammenslåing

Sluttresultatet blir at idealistene og «dugnadspolitikerne» forsvinner ut. Politikk blir mer karrierevei, også lokalt. Det ekspertene kaller de folkevalgtes «styrings- og beslutningsrolle» blir viktigere. Mens «ombudsrollen» – rollen som grasrotas talsperson opp til «makta» – havner mellom alle stoler.

Så skal vi ta med at noen heldigvis ser behovet for å kompensere dette. Noen steder jobbes det med «nærdemokratisk ordninger». Men mens kuttene er konkrete og aktuelle, er botemidlene diffuse og i det blå. Kommunal Rapport forteller om «grende- eller kommunedelsutvalg av noe slag». Så langt jeg kan se, snakker vi fortsatt om luftige planer der det burde vært konkrete, håndfaste bindende opplegg. Planer som burde vært på plass fra første stund. Planer som ikke ender opp som sentraliseringens fikenblad.

• Les også: Sp fremmer fire forslag om kommunereformen

Lokalpolitikerne har det tøft. De bærer byrdene for rikspolitikernes kutt. Det vanker lite ros og mye kjeft – ofte ren hets. «Der ute i folket» er det få som gråter over tapet av lokalpolitikere nå. Ikke før de skal ha noe gjort i grenda si, og ikke finner «sin» folkevalgte å snakke med.

For det er viktig at noen frivillig stiller opp med sitt engasjement og viljen til å ofre av sin fritid i lokalsamfunnene. Slike folk er folkestyrets grunnstein. Den grunnsteinen som resten av demokratiet vårt hviler på. Det demokratiet som skal gi Norge et styre ved folket, ikke over folket. Når dette sjiktet av folkevalgte rasjonaliseres og kuttes bort, da er vi på feil kurs.

Neste artikkel

Du kan stemme ja – eller ja