Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: Den velsignede fortellingen

Har du noen gang tenkt over hvordan historiene samler oss?

Fortellingen vi alle kjenner: I et samfunn der verdiene flises opp, trenger vi de store, sammenbindende fortellingene. Juleevangeliet er en av dem. Foto: Colourbox

Altså ikke bare historien, men historiene. Fortellingene vi alle kan, i hvert fall deler av.

Som juleevangeliet. Du trenger ikke tro på alt som står der. Du kan steile over jomfrufødselen og ha minimal sans for engler. Du kan tilhøre en religion som har historien om Marias fødsel i sin hellige bok. Eller du kan være en ikke-troende som gir blaffen i all religion.

Men uansett: Hvis jeg sier et stikkord som «barnet i krybben», så er det knapt noen her i Norge som ikke får et snev av gjenkjennelse til historien om den hellige familie, og forbinder det med lysfesten i mørketiden. Og får lyst til å kaste seg på julas mangfoldige ritualer.

«Eg er ein ateistisk, klimamedviten kjøpefest-motstandar som går totalt bananas i butikkhyllene for å feire eit mirakel eg absolutt ikkje trur på», skrev den unge raddisen Jens Kihl i Klassekampen nylig. Mange har det nok som ham. Jula har makt over sinnene.

Og hvorfor ikke? Det er så mye som splitter oss som bor i Norge. Samfunnet vårt frynses opp i økt ulikhet både kulturelt, sosialt, religiøst økonomisk og geografisk. Da må vi passe på det vi har felles – og vil ha felles.

Slik som den store fortellingen om jula – med det kristne juleevangeliet i sentrum – og med nissen og de andre forunderlige ritualene rundt.

«Det blir ikke jul uten ….», sier vi – og fyller jula med rariteter som «Tre nøtter for Askepott». Noe utlendinger forundrer seg over, og kaller «typisk norsk jul». Og som er nettopp det, på sitt forunderlige vis.

At slike felles historier fungerer som kulturelle møteplasser, blir stadig viktigere i en verden der vi så ofte kjører forbi hverandre. Hvis vi skal være litt høytidelige, finnes det et akademisk uttrykk for fenomenet: Det snakkes om 'grand narratives'. Store, sammenbindende fortellinger om folk, kultur og nasjon.

Så igjen: Har du tenkt over hvordan fortellingene definerer og samler oss? Det har den danske filosofen Johan Fjord Jensen gjort, og han har kategorisert fenomenet slik, ifølge Wikipedia: Vi har «individets grunnfortelling», som er enkeltmenneskets historie om seg selv – den som (forhåpentligvis) skal gi sammenheng mellom enkelthendelsene i våre liv.

Historier vi alle kan, fungerer som kulturelle møteplasser. De blir stadig viktigere i en verden der vi så ofte kjører forbi hverandre.

Annonse

Så har vi «slektens grunnfortelling», som innebærer at hvert menneske står i en tradisjon. Så er det «nasjonens grunnfortelling», der alle slekters fortellinger lander. Og så «Verdens grunnfortelling» eller «Guds grunnfortelling».

I Norge har vi mange – ofte innbyrdes konkurrerende – fortellinger om hva det å være norsk innebærer. Dem må jeg la ligge her. Men som sammenbindende og nasjonalt narrativ, er det to som skiller seg ut: Jula og 17. mai. Se bare hvordan de begge kan bevege nordmenn rent fysisk: Akkurat som barnet i krybben kan legge alle gater øde på julaften, kan fedrene på Eidsvoll fylle gatene med folk på 17. mai.

De siste tiårene har «ironigenerasjonen» og postmodernistene forkynt at de store, samlende fortellingenes tid er forbi – og bør være det. Ifølge dem er alt relativt, og det meste like bra. Det er bare å skifte synsvinkel, så ser du at det som er hvitt for den ene, er svart for den andre.

Relativismen er blitt satt i høysetet. De gamle «grand narratives» i kultur, religion og politikk ble stemplet som innsnevrende og ekskluderende. De måtte skrotes for at menneskene skulle bli frigjorte og selvstendige.

Slik svingte postmodernistene pendelen bort fra absoluttene som rådet i generasjonen før. Men nå svinger pendelen tilbake igjen. Det merkes en tydelig reaksjon på relativismen og mangelen på faste punkter i verdikampen. Det gripes etter tradisjonene igjen.

Forhåpentligvis ikke med den enøyde selvgodheten og fundamentalismen som preget «gamle dager», og som fortsatt råder i noen miljøer. Fundamentalisme og ekstremisme er det sannelig nok av i verden! Men – det er også nok av «alt-er-like-bra holdninger.

Jeg tror (!) det er med denne innstillingen mange av oss går inn i julefeiringen. Vi er på leting etter noe faste punkter i alt det bevegelige, og vi leter med en motivasjon som ikke var der før. Vi leter etter noe som er verdt å tro på, og kjempe for. Noe fremtidens Norge kan bygges på. Vi leter etter en fortelling som gir ro i sjela og viser sammenhenger bakover og framover.

Med håpet om at vi må finne den fortellingen, ønsker jeg leserne mine god jul.

Neste artikkel

Erling Kjekstad: Men grøten vår får de ikke