Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: Bønder må bry seg

Denne våren vil bøndene be om andre gruppers støtte og solidaritet. Da burde bøndene selv bli flinkere til å vise solidaritet med andre grupper.

Ikke sterkest alene: Da bøndene demonstrerte etter bruddet i fjorårets jordbruksoppgjør, hadde de bred støtte og sympati i resten av folket. Det trengs i år også. Foto: Ketil Blom Haugstulen

De første varslene om årets jordbruksoppgjør er kommet, og det ligger an til et velkjent budskap fra bøndene: Næringen har sakket akterut i forhold til andre grupper. Ergo må storsamfunnet – Stortinget og opinionen – sørge for et ekstra løft til bøndene. Politikerne har lovt det. Opinionen må skjønne at det trengs, og er til deres eget beste.

Bøndene appellerer altså for n’te gang til samfunnssolidariteten og likhetstanken i Norge. Men det henger en ironi over bøndenes appell om likebehandling i disse tider.

Appellen kommer jo i et samfunn der ulikhetene øker og blir stadig mer akseptert. Der følelsen av nasjonalt fellesskap og «alle i samme båt» sprekker opp. Der samholdet og solidariteten som en politisk næring som landbruket er så avhengig av, møter motvind. Der et nytt, splittende, ord er på moten: Identitetspolitikk.

Nasjonalt fellesskap er en forunderlig ting. Da Marit Bjørgen og de andre OL-heltene høstet medaljer i Pyeongchang, skapte de definitivt et nasjonalt fellesskap. Det var «Norge» som høstet medaljer. Det var «vi» som vant.

Men sånt blir bare ferniss foran en annen virkelighet: At Norge blir stadig mer preget av «oss» mot «dem». Av fellesskap i forvitring og økte forskjeller. Og – mest provoserende: Av at noen jobber fram en slik utvikling i stedet for å bremse den.

Forrige uke ga oss et eksempel: Fallskjermen og etterlønna til nå avgåtte direktør Tor Ingebrigtsen ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Han er sikret millionlønn helt fram til han når pensjonsalderen, og får dessuten beholde sin nåværende lønn på 1,9 millioner i et helt år etter at han går av. Og hvorfor? Jo, fordi helseforetakets styreleder mente at Ingebrigtsen hadde truet henne. Den kranglingen, og den trusselen, gjør ham fortjent til millionene!

Slikt går da ikke an, sier alle. Men, som «alle» også vet: Dette går definitivt an. Gang på gang går det an.

På den andre enden av skalaen er det også eksempler nok. Som det om Hjalmar Kløvfjell (61), som avisa Fri Fagbevegelse skrev om sist uke. Kløvfjell har vært NSB-ansatt siden 1974 og kan nå – med fire måneders margin – miste AFP’en som det er betalt inn på i 44 år. Årsaken er at regjeringen har lagt ut Sørlandsbanen på anbud, og at en ny operatør overtar.

Hvis andre grupper skal bry seg mer om å støtte bøndene, må bøndene bry seg mer om å støtte andre grupper.

Annonse

Slike saker – om utrygghet og svekkede faglige rettigheter for folk flest – går det tretten på dusinet av. Kontrasten til «dem der oppe» er skrikende. De vet å sikre seg ved omorganiseringer av den typen som rammer Kløvfjell. Og viktigere: Igjen får vi ritualet i reaksjonene. De går fra et opprømt «det går da ikke an!» til et oppgitt «det er visst bare sånn det er».

Men hvorfor er det sånn? Fordi flertallet mer eller mindre frivillig godtar denne utviklingen som en slags naturkraft som man bare må tilpasse seg.

Hvordan kan det bekjempes? Jo, ved at flere grupper følger parolene om at «du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Og at de dropper noen særinteresser på samholdets alter.

Nå forventer bøndene solidaritet fra andre. Dels fra partiene på Stortinget. Dels fra grupper i opinionen. Altså grupper som kan sette press på politikerne og kanskje gå i demonstrasjonstog sammen med bøndene hvis det blir konflikt. Men da må også bøndene engasjerer seg i saker utenfor sitt eget område.

• LES OGSÅ: Den samla gjelda til gardbrukarane gjekk i 2016 opp med 4,4 milliardar kroner.

Da kreves det at Bondelaget og Småbrukarlaget bredder ut profilen i samfunnsdebatten. At de gjerne engasjerer seg i kritikken av et helseforetak som bruker millioner på etterlønn. At de støtter fagbevegelsens kamp for folk som Hjalmar Kløvfjell. Eller kampen mot midlertidige ansettelser.

Noen vil mener at bøndene får holde seg på sin egen teig. At det er dumt å blande seg opp i saker som «ikke vedkommer dem». Men nye tider krever nye strategier. Det er ikke nok å satse bare på at folks generelle ønsker om ren, norskprodusert mat skal få dem til å støtte bøndenes kamp når det røyner på. Allianser må smis av fastere stoff enn det.

Neste artikkel

Høyre-politiker vil ha forsøk med kontantfrie bedrifter