Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En mulighet for motmakt

I stortingsvalget 2013 fikk Nordland fylke et mandat mindre enn før, mens Oslo fikk to flere. Stemmene til velgerne her i Sund i Flakstad kommune i Lofoten, ble altså litt mindre verdt. Til gjengjeld har Flakstad etter hard kamp unngått å bli offer for tvungen kommunesammenslåing. Så vidt. Foto: Craig Robinson/Mostphotos

Kommunene sentraliseres. Fylkene sentraliseres. Stortinget sentraliseres. Hvor lenge skal Utkant-Norge finne seg i et system som dømmer dem til å kjempe på defensiven? Når skal vi starte letingen etter alternativer?

For å svare på det, kan vi starte med fortellingen om sognekommunene. Altså om noe du ikke visste du interesserte deg for – før du har lest denne saken.

Aner du ikke hva sognekommuner er? Det er ingenting å skamme seg over. Jeg visste det ikke sjøl, før jeg kom over historien deres nå nylig.

Nettstedet Wikipedia forklarer sognekommunene ganske greit: De var «et underkommunal administrativt nivå (..) basert på kirkesognene som geografiske enheter. De enkelte herredskommunene kunne opprette sognekommuner og delegere oppgaver til dem».

Andre steder leser vi at sognekommunene var de opprinnelige enhetene i Kommune-Norge. Og at deres storhetstid var i tiårene før og etter 1900. Da var de så vitale at de splittet opp mange herredskommuner. Det er derfor antall kommuner øker i denne perioden.

De fleste sognekommunene hadde ikke særlig mange oppgaver igjen, da de ble fjernet i 1947. Men i de lokale valgene spilte de noen steder en rolle som er verdt å merke seg. Den er blant annet omtalt i May-Brith Ohman Nielsens bok om Sps historie: «Bondekamp om markedsmakt».

Noen steder sikret sognekommunen sognvise valg til herredsstyrene. Og ikke bare det: Der hadde også hvert sogn sine plasser i herredsstyret. «Ved å opprettholde det sognvise valget kunne en fortsatt sikre at befolkningen i alle deler av kommunen ble representert i det lokale demokratiet», skriver Ohman Nielsen.

Å lese om slikt gir aha-opplevelser til oss som lever i kommunesammenslåingenes tid. I dag hører vi jo stadig om hvordan nye storkommuner gir småsteder og utkanter problemer med å få «sine egne» inn i kommunestyret.

Jeg skal så visst ikke anbefale at sognekommunene gjeninnføres. Men selve prinsippet – at folkestyret har et element som sikrer geografisk spredd representasjon – bør vi tenke grundigere over nå, i den store sentraliseringens tid.

De som vil bekjempe sentraliseringen, må slutte å flikke på dagens system. De må tenke helt nytt.

Annonse

Behovet er jo soleklart, også på riksplan. Etter 2003 er ikke lenger antall stortingsrepresentanter fra hvert fylke fastsatt i grunnloven. De 169 mandatene skal nå fordeles på nytt hvert åttende år. Neste gang blir foran valget i 2021. Sist var før valget 2013. Da fikk Oslo to flere mandater, Akershus, Rogaland og Hordaland ett mer hver. Taperne var Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms.

Slik ser vi hvor det bærer i Sentralisering-Norge. Utkantene havner på defensiven. Det er ikke rart, når sentralistene kan slå i bordet med at Oslos bydeler i Groruddalen har flere innbyggere enn Finnmark, som sender 5 representanter på tinget. Foran valget i 2021 kan spillet dessuten bli enda mer åpent. Da vil nok regjeringens nye regionen-fylker blir lagt i potten på et eller annet vis.

Andre land har løst dette ved en egen demokratisk kanal på geografisk representasjon. Mest kjent er USA, der hver delstat sender to representanter til ett av kamrene i Kongressen: Senatet. I Senatet er delstaten Wyoming med sine drøyt 500.000 innbyggere like godt representert som California med 37 millioner. I Representantenes hus, som gjenspeiler folketallet, er forskjellen derimot enorm: 53 mot 1.

Hva med å tenke i slike baner her i Norge, både lokalt og sentralt? Hva med å bygge ut rollen til bydelsutvalg og grendeutvalg, eller opprette et «kommune-senat» der geografiske områder er likt representert? Hva med å vitalisere det gamle Lagtinget som et slags «rikssenat», der fylkene eller regionene er likt representert?

Hva slags rolle slike organer skulle spille blir det selvsagt intense kamper om. Her blir det rabalder. Men – er fred det beste nå?

For igjen: I et Norge som sentraliseres på alle bauger og kanter, presser det seg fram et behov for å tenke helt nytt. Pluss erkjennelsen av at det ikke nytter å flikke på dagens system, fordi spillereglene der så åpenbart plasserer periferien på defensiven i den lange kampen om maktens fordeling i Norge.

Hvis noe skal gjøres, passer det ikke så dårlig å starte nå. Mens det er drøyt tre år til neste stortingsvalg. Mens vi vet at tallet på representanter fra de enkelte fylkene uansett kommer i spill før 2021. Og mens de nye storkommunene fortsatt er i støpeskjeen.

Neste artikkel

«På et kontor i Oslo»