Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En mann for distriktene?

Knut Arild Hareide har en stor oppgave foran seg. Lykkes han, kan KrF gjenreises som politisk kraft i Norge.

Klar til innsats: I går var Knut Arild Hareide på «regjeringsmøte» hos Erna Solberg. Var det starten for et tøffere KrF? Svaret blir viktig for velgerne som var med på bygdeopprøret mot sentraliseringen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Norge sentraliseres, og folk merker det. I en meningsmåling Sentio gjorde for Klassekampen nylig, svarte hele 59 prosent av de spurte at de er «helt enig» eller «litt enig» i at politikken som har blitt ført de siste årene bidrar til sentralisering.

Folkets frustrasjoner ga bygdeopprør i valget og et kraftig løft for Sp. Men regjeringsmakta glapp altså for de rødgrønne.

Nå går stafettpinnen til Kristelig Folkeparti. Hvorfor? Fordi KrF er et parti Solberg-regjeringen er nødt til å snakke med. Fordi KrF er det sentrumspartiet som står Sp nærmest. Fordi KrF la seg tett opp mot Sp i valgkampen, og la fram en 30-punktsplan for Distrikts-Norge. Der man krever et «taktskifte». Og en «reformpause».

«Regjeringen frykter svenske tilstander innen innvandring og integrering. Jeg tror regjeringen heller burde frykte svenske tilstander i distriktspolitikken.», sa Knut Arild Hareide til oss i Nationen rett før valget. Det var fiffig sagt. Godt sagt. Og forpliktende sagt.

Det peker dessuten ut muligheten som KrF sårt trenger etter at bare 4,2 prosent stemte på partiet. KrF trenger å vise velgerne at det er et viktig parti og at de kjemper for mer enn K-en i KRLE-faget. Da står distriktspolitikken lagelig til.

LES OGSÅ: KrF og den smale sti

Dette er likevel politisk ironi på sitt mest brutale: Den børa som valgets vinner forberedte seg på å løfte, gripes av det KrF som distriktenes velgere vendte ryggen etter et fireårige samliv med Solberg-koalisjonen.

Fredagens tall i Nationen sier det meste: KrF tapte i samtlige distriktskommuner, Sp gikk fram i samtlige distriktskommuner. Slik vises Krfs problem. Men også det enorme forbedringspotensialet.

At folk i distriktene reagerte, er ikke rart. KrF – og Venstre – «slapp reven inn i hønsegården». Og «reven» – altså Høyre/Frp-regjeringen – har presentert distriktsfolket for en lang, liste med sentraliseringsgrep: Vi snakker om (tvangs-)sammenslåing av kommuner og fylker, nedleggelse av lensmannskontorer, nedleggelser av lokalsjukehus, kutt i heimevernet og forsvarsanlegg i utkantene, spillet om fiskekvoter, omlegging av Nav-kontorer og skattekontorer. Pluss prioritering av storbønder på bekostning av små bruk.

«KrF trenger distrikts­politikken. Og distriktspolitikken kan trenge KrF.»

Annonse

LES OGSÅ: Marte Gerhardsen: – Distriktspolitikk er blitt et fy-ord

Så vet man at KrF modererte noe av dette. Men også at lista kan gjøres lenger. Som Trønder-Avisas opplysninger om at 204 kommuner har fått færre statlige arbeidsplasser siden Solberg-regjeringen overtok i 2013. Mens de 10 største byene har fortsatt 6600 flere.

Alt dette hørte vi mye om i valgkampen. Men sakene blir ikke mindre påtrengende av den grunn. Folket i distriktene må nemlig leve med konsekvensene. For dem kan ikke problemlista gjentas ofte nok.

Regjeringens talsmenn brukt valgkampen til å fortelle hvor bra det går i distriktene. Men selv om næringslivet går godt flere steder, ikke minst på grunn av gunstig kronekurs, har befolkningstallet stått omtrent stille – og blitt mer ujevn, med større forskjell på vinnere og tapere blant distriktskommunene. Det konstaterte Jan Sandal – en nestor innenfor distriktspolitikken – i en kronikk her i avisa rett før valget.

«Mitt skrekkbilde er at denne utviklingen skal forsterkes med nye fire år med Høyre/Frp-regjering, og uten de samme gunstige betingelsene for distriktenes næringsliv som det har vært de senere årene», skrev Sandal. Som har fått første ledd i «skrekkbildet» oppfylt.

Og perspektivet er enda bredere. Vi har bak oss en valgkamp der kampen mot Forskjells-Norge var viktig. Da kan det lett bli mye snakk om forskjellene mellom sosiale klasser, mens forskjellen by-land blir oversett. Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen er et unntak i så måte. «Skal vi hindre økende polarisering og avstand mellom ulike velgergrupper, må vi styrke båndene mellom arbeiderklassen, distriktsbefolkningen og de voksende gruppene med høyere utdanning» skriver Braanen.

Som derved pekte ut det som bør bli et overordnet strategisk-polisk hovedmål for distriktskampen i de fire åra fram til neste valg.

Nå er dette valget over, og gårsdagens borgerlige toppmøte ga et varsel om hvordan KrF skal bryne sin distriktspolitikk på regjeringen som er «så opptatt av svenske tilstander». Det blir en tøff jobb. Men Hareide & co. skal vite en ting: Det er mange ute i distriktene som nå setter sin lit til KrF og håper de står på krava. Det vil kanskje volde litt rabalder. Dog fred er ei det beste, men at man noget vil.

Neste artikkel

– Slutt å drømme om traktor på lastebil