Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det polakker gjør …

Hva skal man si når det serveres middag på hotellet midt i den norske fjellheimen, og hele betjeningen viser seg å være fra Øst-Europa og bare kommuniserer med oss gjestene på engelsk?

Respekten for faget: Når elever på yrkesfaglige skoler kaller klassen sin «polakklinja», er det på tide å rope varsko. Robert Kneschke / Mostphotos

Kanskje sier man da det som den eldre dama sa ved nabobordet mitt. Hun sa høyt og spisst, så hele matsalen hørte: «Her i Norge snakker vi norsk!»

Der og da svevde Sylvi Listhaugs ånd over bordene, mens tonefallet til den gamle dama (omtrent på min alder) fikk jenta fra Baltikum til å rødme, og tilkalle den ene servitøren som kunne litt norsk.

Denne episoden fra ferien min, reiser et spørsmål. Hvor i all verden er de norske ungdommene som kunne tatt sommerjobb på et slikt sted, og som vi kunne snakket norsk med? Hva har vi hørt om norske ungdommer denne sommeren? Jo, om festing, rus og slåssing på greske øyer. Og at du kan bli mobbeoffer dersom du kommer på skolen nå på høsten, og ikke har vært på eksotisk ferie i Langtvekkistan. Da er det kanskje ikke så kult å ha brukt ferien til sommerjobb på hotell?

Dette er selvsagt ikke hele bildet – men en sørgelig aktuell del. Vi i generasjonene som er medansvarlige for samfunnet dagens unge vokser opp i, har grunn til å gå i oss sjøl. For noe er jo blitt helt spinnvilt både hos både unge og gamle hva angår synet på det som en gang ble kalt «ærlig arbeid».

«Nå skal vi leke polakker!», sa ungene da en tømmermester holdt sommerkurs for barn og delte ut verktøy, hjelmer og hansker. Den historien er blitt viden kjent, og treffer spikeren på hodet. Rett ved der jeg bor bygges for eksempel en ny boligblokk, og i dette er årets varme sommermorgener – med alle vinduene på vidt gap – har jeg hørt praten når de starter om morningen. Prat på polsk. Bare polsk.

Annonse

Selv kyr må lære østeuropeiske tungemål i Norge nå. Dagens Dagros vet at «Pirmyn, ateikit, karvutes» betyr «kom fram, kuer!». Dette ifølge en reportasje her i Nationen om folk som steller norske setre, men slett ikke er fra Norge. Hvor mange østeuropeere er det egentlig som jobber i norske fjøs? For ikke å snakke om jordbæråkre? Akk – som vi gamlinger kan mimre om den gangen plantemaskinene var bemannet med norske unger og husmødre! Og være akkurat like utgått på dato som dama på høyfjellshotellet.

«Polakkarbeid» ferd med å få samme betydning som «negerarbeid» en gang hadde.

Som alle vet er det sterke økonomiske drivkrefter bak denne utviklingen – kjennetegnet av stikkord som næringslivets jakt på billig arbeidskraft, arbeidsinnvandring og sosial dumping på den ene siden, og rike nordmenns økende bortskjemthet på den andre. Få norske ungdommen gidder å plukke jordbær i regn dag etter dag, og samtidig er det ikke bare lett å få sommerjobb i alle bransjer. Kombinasjonen av disse trendene blir noen steder merkbar og synlig. Selv i temaparken «Viking Valley» i Gudvangen må maten bestilles på engelsk fordi ingen bak disken kan norsk, skriver Aud Farstad i Klassekampen.

Slikt har mange konsekvenser, og en av dem er å bringe Norge mot nye klasseskiller der «polakkarbeid» får samme valør som «negerarbeid» en gang hadde. Det følger nemlig noen holdninger med på lasset her. Som Jonas Bals – Arbeiderpartiets utrettelige stridsmann mot sosial dumping og for et ordnet arbeidsliv skrev i en kronikk nylig: «Jeg har selv besøkt en rekke yrkesfaglige skoler der elevene forteller at klassen deres kalles «polakklinja», og mer enn én gang hørt mitt eget fag, malerfaget, bli omtalt som «polakkarbeid».»

Så hva med litt tilvenning og trening i arbeidets kunst og verdi og respekten for alt ærlig arbeid? Denne sommeren har Jonas Bals foreslått å innføre barnearbeid som en rettighet (selvsagt ikke i former som utnytter ungene som i Norge i gamle dager eller Bangladesh i dag!). Sps Ola Borten Moe – kjent for kampen for bevaring av «norske verdier» – har vært inne på det samme, blant annet i en kronikk her i Nationen i sommer med tittelen «La barna få arbeide!».

Jeg sier ja og amen, vel vitende om at dette bare er en bitte liten flik av et stort sakskompleks. Men hvorfor la det beste blir det godes fiende? Et sted skal man jo begynne – og her kan vi alle bidra litt i vår egen hverdag. Så gi ungdommen arbeidstrening – også i polakkarbeid! Og for å si det med Ola Borten Moe: «Å lære seg ansvar, delta i et arbeidsfellesskap fra ung alder og forstå at det er arbeide som bringer verden fremover fra ung alder, har stor egenverdi. Og ikke minst dét at ingenting kommer gratis.»

Erling Kjekstad skriver hver uke i Nationen. Du kan lese flere av kommentarene hans her.

Neste artikkel

La folket bestemme