Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det avgjørende veivalget

Hva er vitsen med dette stortingsvalget? Jo, det må da være å stoppe de kreftene som river ned den nordiske velferdsmodellen. De som øker ulikheten og undergraver trygghet for jobb og faglige rettigheter. Kreftene som sentraliserer makt i Norge, skriver Erling Kjekstad.

Få folket i tale: Avstanden til folk flest er politikernes felles problem. De som lykkes best er «protestpartier» med klare budskap, klare kampsaker og klare motstandere – som Sp. Bildet viser Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum på blinkfestivalen i Lysebotn sammen med Blinkleder Odd Langhelle. Foto: Carina Johansen / NTB scanpix

I dette valget kan folket stoppe de kreftene som erstatter folkestyre med ekspertsyre. De som river opp nærheten, solidariteten og tilliten som skapes av små forskjeller. Altså det som har kjennetegnet Norge, og vært landets viktigste sosiale kapital og merkevare.

Jeg ser det slik: Vitsen med valget må være å mobilisere mot de kreftene som nå – stadig mer synlig – demonterer det Norge generasjonene før oss har kjempet fram. Det som burde være fundamentet fremtiden skal bygges på.

Noen ser det stikk motsatt: Vi må stoppe «de reaksjonære», «reformmotstanderne» og «populistene» som vil «tilbake til fortiden»! Slik skrives og sies det nå i Aftenposten, VG, NHO, og selvsagt i Høyre, Frp og Venstre. Ordbruken er forsterket etter at fremgangen til «distriktspopulistene» i Senterpartiet er blitt supplert med oppgang for «protestpartiene» SV, MDG og Rødt. Det ikke måte på skrekk-og-gru-skildringer av alternativet til «museumsvokterne» som snur ryggen til «fremskrittet og nødvendige reformer».

• Les også: Distriktene er ikke bakevja, men framtida

De har rett – bortsett fra at de snur saken på hodet. For hva er «reaksjonært» nå?

Vi har vært gjennom mange historiske jubileer i de siste tiårene. Tohundreårsjubileet for grunnloven fra 1814. Hundreårsmarkeringen av selvstendighet i 1905. Feiringen av stemmerett for kvinner. Jubileene har fått festtalerne å løfte fram framskrittene vi er så stolte av, og understreke at de ikke er kommet rekende på ei fjøl: Det kostet kamper å utvide stemmerett og folkestyre.

Det var innbitt motstand mot den store kommunereformen av 1837, og parlamentarismen i 1884. For ikke å snakke om den årelange kampen for velferdsstatens ideer om sosial og geografisk utjamning. Som nå regnes som selve juvelen i kronen for den norske politiske tradisjonen.

Etter 1980-åra er denne utviklingen satt i revers. Da kom «høyrebølgens» tid. Da skulle velferdsstaten «moderniseres». Delvis fordi de gamle ideene virkelig trengte revisjon, som NRK- og telemonopolet. Men først og fremst fordi nye klasseinteresser og ideologier overtok. Stikkordet er nyliberalismen, med politiske fyrtårn som Margaret Thatcher, Ronald Reagan og sosialdemokratiske etterdiltere av typen Tony Blair i Storbritannia – og med Jens Stoltenbergs første Ap-regjering som et toppunkt her hjemme.

• Les også: Distrikts-Norge stjal oppmerksomheten i den lange valgkampen

Forskjellene er så små, sier mange. Men når to skip legger forlater samme havn med litt ulik kurs, ender de til slutt langt fra hverandre.

Annonse

Det er denne linja Erna Solberg og Siv Jensen viderefører med politikk preget av mer privatisering, konkurranseutsetting, skattelettelser, sentralisering, «robusthet» – og bruk av globalisering og EØS-styre som drahjelp på hjemmefronten.

Nå ser vi hva denne politikken fremmer: Økte forskjeller, økt utrygghet, økt følelse av avmakt, ekspertstyre, profesjonalisering og sentralisering. Og økt folkelig frustrasjon og protester, kombinert med mer eller mindre desperate drømmer om forandring og ny kurs. Globalt kom det første store eksemplet da Barack Obama ble valgt på slagordet «change» i USA.

Siden har det er kommet andre, både løfterike og nitriste, utslag. Som Trump-valget og brexit i Storbritannia. Det er den positive versjonen av slike «change-stemninger» som her hjemme – gudskjelov – er fanget opp av partier som Sp, SV og Rødt, og – litt mindre gudskjelov etter min helt personlige mening – av MDG.

• Les også: Stadig færre og større båter fanger stadig mer av fisken i nord. Kyst-Norge må gjenreises, krever kystopprørere.

Så hva er reaksjonært her? Hva er radikalt? Er det radikalt å kjøre videre med arven fra Ronald Reagan og Margaret Thatcher – og Ayn Rand som Frp-toppene sverger til? Er høyresidens nyliberalistiske versjon av «change» radikal? Er det radikalt å føre Norge fram mot tilstander som minner mistenkelig om gamle dager? Slik gjennomføringen av kommunereformen fremstår som en miks av det opplyste eneveldet fra dansketiden og embetsmannsstaten fra før 1837? Og slik det moderne løsarbeidersamfunnet minner om arbeidslivet før fagbevegelsen ble sterk?

Nei. Dette er ikke radikalt. Dette er reaksjonært. Det radikale nå er å videreføre tradisjonen som skapte den norske velferdsstaten. Å føre videre dens ideer om solidaritet, små forskjeller, utjamning mellom fattige og rike og by og land. For eksempel ved ikke å rive ned et desentralisert Kommune-Norge. Eller arbeidstakernes faglige rettigheter. Bevaring av slikt er ikke reaksjonært. Det er sikring av plattformer som det kan bygges en ny, fremtidsrettet politikk på.

Enkeltsakene kan forvirre, og gråtoner finnes i alle leire. Men bak dem tegner alternativene seg tydelig. «Forskjellen mellom alternativene er så små», sier mange. Men når to skip legger ut fra samme havn med litt ulik kurs, ender de til slutt langt fra hverandre. Vi husker hva den rødgrønne regjeringen sto for. Vi ser hva de blåblå presterer. Kontrastene har knapt vært klarere siden EU-valget i 1994. I år er det samfunnskamp.

• Les også: La oss leggje ned distrikta

Neste artikkel

Fra Løvebakken: Bonde i byen