Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det året det var så tørt

Alle generasjoner har tørkeår i sitt «manns minne». 1955 og 1997 for eksempel – da var det tørt. Men 1947 tar kaka.

Nationen 26. august 1947: Tidsvitne fra en historisk tørkekatastrofe. Ikke bare i Norge, men i store deler av Europa. Faksimile.

På ettersommeren i 1947 kom hønene til naboen seg ut av hønsegården – og før noen fikk reagert var hele flokken ute i kornåkeren og forsynte seg. Det vakte oppstandelse, selvsagt. Men synet av hønseflokken i åker’n ble også til en artig historie som de voksne stadig fortalte da jeg var guttunge.

Hønene var nemlig høyere enn kornåkeren. «Hønsa måtte gå krumbøyd for å få tak i aksene. Mesteparten av stråa rakk dem ikke lenger enn til knærne», ble det sagt når praten gikk om «Den store tørsommer’n 1947».

Det er mulig åker’n ble litt kortere for hver gang jeg hørte denne historien, men én ting er sikkert og visst: 1947 er uovertruffent som det store tørkeåret i nyere norsk landbrukshistorie. I hvert fall inntil nå. For nå ser det ille ut i Sør-Norge.

Alle generasjoner har tørkeår i sitt «manns minne». 1955 og 1997 for eksempel – da var det tørt. Men 1947 tar kaka. Å bla i Nationen fra sommeren 1947 er å møte en serie oppslag om nedslakting, fôrmangel, svidde beiter, avlingssvikt og skogbranner.

Du møter titler som «De beste dyr i de tørkerammede områder søkes berget». Du leser om forbud mot omsetning av høy uten godkjenning av «Forsynings- og Gjenreisningsdepartementet».

I august 1947 skildrer VG forholdene i Oslo på denne måten: «Studenterlunden minner om midten av september, med stive, gulgrønne blad som rasler bortover det grusgrå fortauget når vinden en sjelden gang nedlater seg til å puste svalende».

Blant landbrukets psykiske slitasjeskader er kanskje «treskernerver» best kjent. Nå herjer «tørkenervene» i Sør-Norge. De kommer når du venter og venter og venter på regn – men våkner dag etter dag etter dag til skinnende sol. Slikt tar på. Da kjenner du på hva avmakt er. Om du banner eller ber – det hjelper like lite. Det vet nok mange, fordi de har prøvd begge deler.

I tørkeåret 1947 fryktet man «hungertilstander» og økt rasjonering – også i Norge. i 2018 er folk trygge på at rike Olje-Norge kan shoppe mat hvor som helst.

Annonse

Det blir ikke bedre når riksmedia og storsamfunnet jubler over varmerekorder og hausser opp soling, grilling, bading og problemene med at «sommerkroppen» kanskje ikke er helt perfekt. Opp mot slike prioriteringer blir tørkerammede bønder traurig pliktstoff.

Kontrasten til 1947 er slående. Den gangen var tørken en nasjonal katastrofe, og statistikken forteller om forskjellen mellom da og nå. I 1950 var 23,5 prosent (!) av arbeidsstokken sysselsatt i landbruket, og næringen sto for 7 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Tilsvarende tall for i dag er 2,5 prosent av landets sysselsatte, og 0,5 prosent av BNP.

Folk snakker om mat som aldri før, men når det kommer til det harde, er landbruket blitt perifert. Sånn er det bare.

Dessuten er folk flest trygge på at svikt i norske avlinger enkelt kan kompenseres med import. I 1947 fryktet man «hungertilstander» og økt matrasjonering – også i Norge. I 2018 går man ut fra at rike Olje-Norge kan shoppe mat hvor som helst.

At importen kan bli dyr når tørken herjer flere steder og kineserne jakter i nye markeder, bekymrer foreløpig ikke – og også her forteller tallene om likegyldighetens årsak: I 1947 utgjorde matutgiftene i overkant av 40 prosent av et gjennomsnittlig husholdningsbudsjett. Nå er tallet rundt 11 prosent. Folk flest tåler dyrere mat bedre nå enn i 1947. Og bra er jo det.

Den største forskjellen fra 1947 er likevel denne: I 2018 ruger en ny bekymring i bakhodet til både bønder og byfolk: Kan tørken og ekstremværet skyldes menneskenes påvirkning av klimaet? Før var det Vårherre som sendte oss tørkeår med jevne mellomrom. Da gikk vi i kjerka for å be om godt og lagelig vær, og håpet at det hjalp. Nå snakkes det om menneskeskapt vær. Hvem ska vi da be til? Ola Elvestuen?

På gården der hønene løp ut i kornåkeren i 1947, vokser det opp en ny generasjon – mine barnebarn – som grubler og bekymrer seg over klimaendringene. Generasjonen som nå er på samme alder som meg da jeg hørte historien om hønene i åker’n, stiller spørsmål som gir oss gamlingene samvittighetsnag. For hva skal vi si?

Vi vil jo så gjerne etterlate kloden til våre etterkommere i bedre stand enn da vi selv overtok. Tørken og ekstremværet nå er nagende påminnelser om at det kanskje ikke blir sånn. Akkurat den usikkerheten skulle jeg gitt mye for å være foruten, og akkurat der misunner jeg de som jagde hønene ut av den kortvokste åkeren i 1947. Selv om tørken var en katastrofe for dem, anså de den som en del av naturens gang, og intet mer.

Neste artikkel

Skogens utskjelte klimahelter