Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Da vannet kom

Etter denne tørkesommeren trengs et opptrappingsvedtak til støtte for bygging og utvidelse av vanningsanlegg. Det må komme kjapt, så de kan legges inn i kalkylene hos bønder som teller på knappene om sin framtid i næringa.

I disse tørketidene minnes jeg historien om bonden som hadde sånn plunder med vanningsanlegget sitt. Dag og natt måtte han ut på jordet for å fikse lekkasjer og spredere som hang seg opp. Kona hans var gravid, og ei natt merket hun at ungen kom - og det brennkvikt. «Vannet går!», ropte hun til mannen ved siden av seg i senga. Og før hun visste ordet av det, så hun ryggen på karen som strente ut døra på vei mot jordet.

Originalversjonen av denne historien hørte jeg på tampen av 1970-åra – da bønder fra ti gårder i grenda mi gjorde som så mange andre på denne tida: Dette var toppår for bygging av vanningsanlegg i Norge, og et par somre tilbrakte deltidsbonden E.K kveld etter kveld på dugnad. Fortsatt har jeg notatboka med «Lagt rør under veien», Kjørt rør», «Snekret takstoler til pumpehus», og fortsatt regner jeg dugnadene i «Egge Jordvanning» og kameratskapet som fulgte med, blant de artigste somrene jeg har hatt. Jeg er ikke den eneste som har opplevd dugnader sånn, vil jeg tro.

I 2018 kan bøndene trenge en ny versjon av «opptrappingsvedtaket» fra 1970-åra.

Samtidig har given i landbruket fra slutten av 1970-åra et budskap til beslutningstakere i dag: Nå må det komme tiltak som letter mulighetene for bønder - også de små – til å bygge vanningsanlegg, eller forbedre dem de allerede har. Given i 1970-åra skyldtes bevisst politisk vilje og styring – den kom jo i kjølvannet av Stortingets berømte «opptrappingsvedtak» i 1975. Nå trengs «opptrappingsvedtak» tilpasset 2018.

Annonse

Etter denne sesongen vil mange bønder telle på knappene – og de kan være mange nok til å snu avgjørende marginer. Skal de satse videre i en næring der ekstremvær vil kreve godt utbyggde vanningsanlegg når det er tørke – og god grøfting når det striregner? Eller skal man hoppe av mens leken er noenlunde god?

Mye vil kreves av næringen selv. Men hvis myndighetene må ikke trår til, vil konsekvensene av tørken 2018 og regnet 2017 bli en ny omdreining på rasjonaliseringsspiralen: De store, etablerte bøndene satser videre - delvis fordi de ikke har annet valg. De små – og deltidsbøndene – hopper av, eller legger seg på været (bokstavelig talt), ved å drive videre på sparebluss så lenge de gamle investeringene holder. De som havner i skvis, kan være de unge, som nettopp har investert seg til stor gjeld på bygninger og maskiner, og som nå får vanningsanlegg og grøfting som ekstra belastning.

Da vi i Egge-grenda satset i slutten av 1970-åra, var det fordi rammevilkårene for støtte og tilskudd var klart bedre enn i dag. Det gjorde det fristende å satse, også for en så ulik gjeng som disse ti gårdene, der de fleste hadde små arealer og var deltidsbønder. Utgiftene til et vanningsanlegg svei selvsagt. Men de var til å bære. Støtten gjorde at deltidsbønder – som meg - ble med. Og deltidsbøndenes deltagelse gjorde det lettere for heltidsbøndene, som ellers måtte dratt lasset alene. I dag har jordleie skapt større enheter av disse gårdene, men de som driver, nyter godt av det som ble opparbeidet den gangen: Vannretten som følger jorda de leier er gull verdt.

Prosjektet i Lier den gangen er ellers et eksempel på hvordan ting kan gjøres gjennom samkjøring av kommunal vannforsyning og bøndenes behov for vann. Noe som nå aktualiseres når mange kommuner står overfor store oppgraderinger av nedslitte vann og kloakkanlegg. Grønnsaksbygda Frosta i Trøndelag er eksempel til etterfølgelse i slikt samarbeid. Der er 107 bønder koblet opp til kommunens ledningsnett.

Hos oss fikk samarbeidet denne vrien: Da kommunene Lier, Drammen, Røyken og Nedre Eiker etablerte «Glitrevannverket» for drikkevann, tok de noe av vannføringen fra Lierelva. Da grep bøndene sjansen. De opprettet «Lierelven Jordvanning» og gravde en tunnel som fører så mye vann fra Tyrifjorden til Lierelva at det sikrer jordvanning. Kjøp av andeler i denne tunnelen ga vannrett til «bakenforliggende gårder» som ikke grenset ned til elva. Så, i neste omgang, ble det opprettet fire fellesanlegg som tok vannet fra elva opp til disse gårdene – hvorav «mitt» «Egge jordvanning» var ett.

Tilsvarende kreative prosjekter finnes mange steder. Poenget er at etter tørkesommeren 2018 vil det trengs en ny giv, med nye, glupe og mangfoldige ordninger for å skaffe landbruket vann. Tiltakene må komme kjapt. De må gjøres så enkle, tydelige, forståelige og attraktive at de påvirker bøndene her og nå – denne høsten og vinteren. Politikernes jobb er å skape optimisme så sterk at den oppveier pessimismen klimaet skaper. Det bør de klare i et land der jorda tørker mens økonomien flyter av oljepenger.

Neste artikkel

Klimakutt eller matproduksjon?