Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Billige bønder og forskjell på folk

I 1985 fikk bøndene betalt kroner 2,85 per liter melk. Butikkprisen den gangen var 5,79 kroner. Forbrukeren betalte altså det dobbelt av bondens pris – sånn omtrent, skriver Erling Kjekstad.

Bonde-vrien på Forskjells-Norge: Bondens melkepris er i underkant av 5 kroner literen. Butikkprisen er ca. 15–18 kroner. Så – hvor havner profitten på veien fra jord til bord? Og hvorfor regner vi denne forskjellen som noe normal og udiskutabelt?, skriver Erling Kjekstad.Foto: Siri Juell Rasmusen

I 2010 var bondens melkepris økt til kroner 4,84. Prisen i butikk var blitt 15,50. Nå måtte du gange bondens pris med tre for å få forbrukerprisen.

I dag er bondens literpris 4,87 – ifølge februar-tallene på Tines medlemssider. Utsalgsprisen i min lokale Rema-butikk er 18,40 for Tines helmelk og 15,50 for lettmelka. Med litt slingringsmonn: Tre-gangen har bitt seg fast – og vel så det.

Disse tallene, som jeg har hentet fra Tine og Statistisk sentralbyrå (SSB), forklarer hvorfor norske bønder stadig må øke produksjonen for å holde inntekten oppe. Og hvorfor matbaronene er blant Norges rikeste. Rema-gründer Odd Reitan hadde en inntekt på 70,8 millioner i 2015 og er Trondheims rikeste mann, kan Adresseavisen fortelle.

Historien om melkeprisen kan suppleres med den om kjøtt. I 1985 fikk bonden betalt 30 kroner per kilo storfekjøtt, og i butikken kostet det 90 kroner. I 2010 fikk bonden betalt 33 kroner per kilo storfekjøtt, mens butikkprisen var blitt 187 kroner. Alt dette ifølge SSB-tall, som du blant annet finner på nettstedet Bondesolidaritet.

Og dette er bare halve historien: Den blir grovere hvis du regner i faste priser. Regnet i 2011-priser fikk en bonde 46 kroner kiloen for svinekjøtt i 1987. 2011 fikk bonden 24 kroner for det samme kjøttet. Det viser tall fra Nortura og Landbruksdirektoratet.

Slike tall varierer litt etter hvilken statistikk du bruker. Men her er det forholdet mellom tallene som er interessant. Og det er tydelig. Her illustreres på glimrende vis bonde-versjonen av den utviklingen mot Forskjells-Norge som alle nå snakker om. I løpet av de siste tiårene har primærprodusentene og «de som har møkk på henda» fått en stadig mindre andel av overskudd og profitt. Og: Denne trenden fra landbruket er jo akkurat den samme trenden som nå avdekkes på sektor etter sektor. Overalt er bildet det samme: De som hadde mye fra før av, får enda mer. Reaksjonen er også den samme: Utviklingen beklages i ord. Men aksepteres i handling.

«Gradvis venner vi oss til Forskjells-Norge. Og til at kamp for likhet regnes som gammeldags.»

Annonse

Egentlig burde det jo blitt opprør i fedrelandet da Statistisk sentralbyrå tidligere i mars leverte sitt årlige «Økonomisk utsyn», og konstaterte at ulikhetene øker, slik de har gjort siden 1990-åra. Men ikke bare det: Forskjellene akselererer. Ikke på ti år har ulikhetene økt mer enn de gjorde i 2015. Folk med høyest inntekter drar ifra. De boltrer seg i millionlønninger, bonuser, frynsegoder og fallskjermer. I 2015 mottok de ti prosentene som har de høyeste inntektene, nesten 23 prosent av de totale inntektene i samfunnet. En hovedårsak var økningen i aksjeutbytte – det går stort sett til de som har mye fra før.

Samtidig får de som tjener minst den minste lønnsøkingen. Bladet «Fri Fagbevegelse» har de siste ukene kjørt en rekke saker om norske lønnsforskjeller basert på tall fra SSB. Det har vært nitrist lesning. De ti prosentene av lønnstakerne som har den laveste gjennomsnittslønna, mottok bare litt over fem prosent av den totale lønnssummen i Norge i 2015.

Konsentrasjonen av rikdom har også en geografisk dimensjon, som er blitt grundig avslørt av debatten om formuesskatten. Dersom regjeringen fjernet formuesskatten helt, ville 12.000 skattytere på Snarøya, Nesøya og Bærum få like mye i skattelette som 211.000 skattytere i 141 andre norske kommuner, ifølge tall fra Aftenposten. Det sier sitt om hvor de store formuene befinner seg.

Det er bare å konstatere: Norge er i kraftig endring. Vi ser hvem som nå seiler opp og fram: En stadig mer arrogant og selvbevisst overklasse og øvre middelklasse, som blir stadig mer konsentrert i urbane strøk. Vi ser også hvem som er taperne: Ufaglærte. Løsarbeiderne. Folk med jobber der inntekt og rettigheter presses av global konkurranse og arbeidsinnvandring. «Blåsnippene». «Rednecks». Folk med jobber som gir «træler i henda og vond rygg».

Bøndenes nedtur i forhold til de andre aktørene i kjeden fra jord til bord, er altså «bare» del av en bred trend. Mange grupper har tapt kamper om sin andel av profitten fra egen verdiskapning. Nå er de i samme båt. Når de innser det, burde det kunne skapes politiske allianser. Kan vi tro at de kommer? Kanskje. Men da trengs også noen til å inspirere, lede og vise vei. Noen som ikke bare bortforklarer dette som «nødvendig utvikling» eller «modernitet». Noen som ikke stempler fortsatt kamp for den norske likhets-modellen som «bakstreversk». Men som et mål for det Norge vi ønsker for framtida.

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov