Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

«Verdens farligste fisk»

Laksefesten fortsetter på børsen. Gunhild Stordalen i EAT mener oppdrett blir avgjørende for at vi kan spise oss mette i framtida. Men hva skal fisken spise?

Søkelys på norsk laks: Kanskje regjering og oppdrettsnæring ikke trenger bry seg med kritiske artikler i andre land? Foto: Marte Christensen / NTB scanpix

Overskrifta har jeg lånt fra den store, seriøse tyske ukeavisa Die Zeit og setter den derfor i anførselstegn: Der gefährlichste Fisch der Welt. Den var hovedoppslag for noen uker siden. Tre fullformatsider var viet laks, først og fremst norsk oppdrettslaks. Tittelen på forsida var litt mindre dramatisk: Hvor sunn er denne fisken?

Vi liker å lese hva andre land mener om Norge. Flere artikler om laks i tysk presse har vært elendig reklame for «ren og sunn norsk mat». Regjeringen og oppdrettsselskapene tror laksenæringa skal vokse inn i himmelen. Kanskje bekymrer de seg ikke over denne typen overskrifter i viktige mottakerland. Det betyr lite at noen få dropper laks når det daglig spises 14 millioner norske laksemåltider i 140 land.

Die Zeit-artikkelen starter med historien om da laksen ble tilnærmet vegetarianer og kunne markedsføres som et moralsk mer høyverdig alternativ til kjøtt fra industrielle megafjøs. Forskningssjefen ved fiskefôrfirmaet Skretting kunne etter mye utprøving fastslå at det funker med soya som laksefôr. Slik ble det fart i den «vegetariske kapitalismen», som Die Zeit kaller det.

Her kan du lese svaret fra Erlend Sødal i Skretting:

Fôret kommer fra enorme soyaåkre i Brasil. Småbonden Marcio Manoel da Silva ser et småfly i horisonten med en grå sky etter seg. Naboen som er storbonde, sprøyter soyaåkrene. Salaten som da Silva skal selge på markedet, skrumper inn. Det samme skjer hos 211 andre småprodusenter i området som lever av å dyrke frukt og grønnsaker for lokalt salg. Familien til da Silva plages av hodepine, diaré, allergier og pustevansker.

Både soya og laks er næringer noen få kan tjene seg veldig rik på.

Annonse

Småbonden forteller at han i perioder går vakt med jaktgevær rundt huset for å hindre at kone og barn blir myrdet av storbondens vakter. Fem andre småbønder i området ble torturert og drept i april 2017, forteller han. I Matto Grosso er 22 000 småbønder fordrevet de siste årene. Den vegetariske kapitalismen trenger plass til å utvide åkrene. Antall årlige avlinger øker også, og det krever enda mer kjemi på åkrene.

Fisken er ikke ren plantespiser. Fôret må tilsettes noe fiskemel og fiskeolje. Det kreves også kjemi. For at blandingen ikke skal eksplodere under sjøtransporten, blir den tilsatt Ethoxyquin (EQ), et stoff som er utviklet for å uskadeliggjøre bomber. Stoffet var også godkjent som plantevernmiddel. Nå er det for lengst forbudt av EU, med fiskefôr som unntak, men skal bli helt forbudt fra 2020.

Amerikanske og kinesiske produsenter av EQ kjemper sammen med norsk oppdrettsnæring for fortsatt bruk, dels med Mattilsynet som medspiller. Den historien har vi alt hørt, takket være undersøkende journalistikk i Morgenbladet, selv om saken skulle dysses ned. Den mangeårige kampen for å beholde EQ har likhetstrekk med kampen for å beholde glyfosat. Det gjelder å bagatellisere mulige skader, samt bestille egne studier som motbeviser risikoen.

Die Zeit har selv fått tak i prøver av laksefôr fra Skretting og fått dem undersøkt. Midlet EQ ble funnet i høye konsentrasjoner i alle prøvene. I en av prøvene var det 80 ganger så høy konsentrasjon som den tillatte grenseverdien for importert kjøtt. Stoffet mistenkes å være både kreftfremkallende og for å skade arvestoffet.

I Brasil er soyaproduksjon så viktig økonomisk at få politikere våger å stille kritiske spørsmål. Det samme kan vel sies om norske oppdrettsindustri. Både soya og laks er næringer noen få kan tjene seg veldig rik på. Artikkelen vier stor plass til John Fredriksen, som kunne vært Norges rikeste mann dersom han ikke hadde vært kypriotisk statsborger bosatt i London.

Sett utenfra blir det absurd at en søkkrik skatteflyktning skal ha så stor makt over menyen på matbord over hele verden, Norge inkludert. Her er det ikke snakk om «mat på norske ressurser», men kjemibelastet mat som ødelegger lokalsamfunn både der fôret produseres og der fisken vokser seg slaktemoden.

Det kan umulig være mer av denne typen oppdrett Stordalen vil ha mer av når hun snakker om en global matdugnad? Artikkelen beskriver et globalt system som ødelegger for muligheten for bærekraftig, lokalprodusert mat både i Brasil og Norge. I tillegg er systemet sårbart. Det er all grunn til å spørre om fisk egner seg for industriell masseproduksjon, men det betyr vel lite så lenge børsen jubler.

Kari Gåsvatn skriver fast i Nationens spalte Helgemat. Du kan lese flere av hennes kommentarer her.

Neste artikkel

Kjøttindustrien mot folkehelsen