Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tenk om maten tar slutt

Bøndenes krise er landets krise. Til vinteren kan vi mangle mat.

Tørke: Bankkontoen hjelper oss ikke dersom det ikke vokser mat for folk og dyr. Foto: Gorm Kallestad/NTB ScanpixFoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Tenk om tørke blir normalen. Andre land er hardere rammet. Det hjelper ikke med feit bankkonto dersom det ikke er mat å få kjøpt. Folk flykter fra sult og tørke rundt i verden. Hvor skulle nordmenn flykte? Hvem ville ha oss?

Helt siden mai har jeg gått med en uro, en uklar følelse av at det er noe som ikke stemmer, at nå blir effekten av sammenbruddet i verdens økosystemer synlig også hos oss. Fasiten nå i juli er katastrofe: Tenk om maten tar slutt.

Fortsatt finnes det mat i butikken, også ærlig, ekte, norskprodusert mat, ved siden av all juksematen som fyller hyllene. Men vi er avhengig av hva landbruksministeren og konsernsjefene i matvarekjedene bestemmer. En statssekretær ville ikke snakke om kornlagring fordi temaet var fôrmangel. Er det betryggende med politikere som forstår så lite av helheten?

Jeg tror uroen sniker seg inn hos flere enn meg når vi ser sprukken jord «som på bilder fra Afrika». Vi har lagt oss til livsformer som har fremmedgjort maten, som ikke har plass for ansvar for mat. Dess rikere vi blir, dess mindre bryr vi oss om grunnbetingelsene for å dyrke mat. Denne sommeren kan føre til en endring.

«Nå er vi på en måte der igjen, med snakk om å bruke hver flik av utmarka».

Annonse

Det er gryende forståelse for at det ikke blir mat uten levende jord. Fra i sommer forstår vi at det også trengs vann for å få mat. Vann er knapphetsgode i store deler av verden. Den maten vi tror at vi alltid kan importere, blir produsert ved hjelp av rovdrift på vann, enten det er melk og kjøtt fra Big Dairy og Big Meat eller soya til kraftfôr. Avokado som alternativ til kjøtt krever ekstremt mye vann, og dyrkes på plantasjer som tar vannet fra matproduksjon for lokale markeder.

I min barndoms somre hendte det at brønnen gikk tom eller at trykket forsvant og vi måtte hente vann. Det kommer godt med å ha lært å spare og gjenbruke vann når Oslo har innført vanningsrestriksjoner. Å bære ut overskuddsvann er tungt arbeid, men humlene takker meg for at ikke blomstene tørker inn. Jeg berger en humle som kaver i en vannbøtte.

Noen meningsaktører bruker tørken til å fremme sin egen ideologiske agenda, med mer fri flyt av mat og fôr og nedbygging av norsk landbruk. En motstrategi hvor både bønder og forbrukere kan bidra, er å øke forståelsen av sammenhengen mellom mat og landskap, at vi ikke kan spise mer kjøtt og melkeprodukter enn vi har landskap og fôr til.

Kua dør uten høy, gras og vann. Min barndoms småbruk var attåtnæring, og om sommeren fascinerende grønne utmarksteiger der vi var hele dagen, slo gras, tørket det på bakken og kjørte inn på låven med lånt hest. Farmor på nabobruket fortalte om slått i utmark så langt unna at de overnattet der. Da jeg skrev minibiografi om min oldemor, kom det fram at hun kunne kunsten med å samle løv til vinterfôr. Å sanke vinterfôr for dyra fylte mye av sommeren i norske bygder, også på større bruk.

Nå er vi på en måte der igjen, med snakk om å bruke hver flik av utmarka, slå i bratta og andre såkalte marginale areal som ellers ikke teller. Gras fra golfbaner og kommunale parker tilbys som fôr. Flere har foreslått å lauve skog. Løv skal være ekstra næringsrikt. Det er sikkert en grunn til at tørkede bjørkeblad selges som eksklusiv te.

En strø-ide: Tenk om byfolk og andre ikke-bønder kunne sette i gang en dugnad for å hjelpe til med å sanke fôr før løvet gulner. Menn med hus og hage går ofte rundt og bare tripper etter å starte plenklipperen fordi de har behov for å bevege seg. I år er plenene på Østlandet bare gulbrune flater. Plen-eierne kunne sendes til utmarka med et motorisert redskap, eller kanskje lære å bruke ljå. Barn og ungdom kunne rake og samle løv.

Å sanke fôr til ei ku som ellers ville bli sendt på slakteriet for tidlig, ville overgå enhver ferieaktivitet på en eksotisk strand på et fremmed kontinent. Dagens kratt og småskog kunne igjen bli åpne kulturlandskap med tilhørende artsrikdom. Kua ville overleve vinteren. Barn og unge ville forstå at dersom kua ikke får mat, så får ikke vi mat heller. Alle ville forstå bedre hvor sårbare systemer maten er avhengig av, både de systemene som hviler på naturen og de globale handelsveiene. I beste fall kan tørka lære oss at matforsyning i nærområdet er et bedre alternativ enn å bli klimaflyktning.

Neste artikkel

Frp: Steg på veien mot å fjerne fylkene