Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Særnorsk debatt om kjedemakt

Når vi går i butikken, tror vi at vi har valgfrihet, men dagligvarekjedene har valgt for oss. Bak hver ferskvare, hver boks og pakning, finnes det en presset ansatt og en presset bonde.

Tyske Edeka sliter ikke med noe norsk importvern, men konsernet har så stor makt at selv verdens største matkonsern Nestle kastes ut av hyllene, for å presse prisen, skriver Kari Gåsvatn. Foto: Nobese / Wikimedia Commons

Kjedene har makta, og det er ikke et særnorsk problem. Dagligvarebransjens makt er et demokratisk problem over store deler av verden. Det er debatten som er særnorsk. Konkurransetilsynet og andre aktører bruker kjedemaktdebatten som brekkstang for andre agendaer, først og fremst for å myke opp importvernet, som uansett er fullt av hull.

Dersom importvernet er forklaringen på manglende konkurranse, da skulle ikke kjedemakta være et problem i EU. Men det er den. Problemet er så stort at EUs landbrukskommissær Phil Hogan må gjøre noe for å styrke bøndenes stilling i verdikjeden. Handelsnæringen protesterer vilt og mener det betyr begrensninger i den frie avtaleretten. Men de som oppfører seg skikkelig og rettferdig, har jo ikke noe å frykte, som Hogan sier.

Tyske Edeka sliter ikke med noe norsk importvern, men konsernet har så stor makt at selv verdens største matkonsern Nestle kastes ut av hyllene, for å presse prisen. Nestle kan i neste omgang forlange enda billigere råstoff og bearbeiding. Konsernet er bra representert også i norske kjedebutikker. Den delen av verdikjeden er utenfor Konkurransetilsynets radar.

Lokale verdikjeder og landbruk presses over hele verden av dagligvarekonsern.

Jeg kan fortsette med Edeka som eksempel. Kjeden har en av sine om lag 11.000 filialer i min gate i Berlin. Konsernet har for lengst overtatt billigkjedene Netto og Plus og for to år siden også konkurstruede Kaisers. Tyske konkurransemyndigheter satte ned foten.

Edeka var allerede for stor. Men konkurransetilsynet ble overstyrt av daværende næringsminister (og SPD-leder) Sigmar Gabriel som ville redde arbeidsplasser. Edeka kvitterte med å si opp avtalene med Kaisers leverandører, for å presse prisene. Deretter fikk leverandørene krav om å betale inn ekstra i såkalt «bryllupsbonus» i forbindelse med sammenslåingen.

Fire store konsern kontrollerer tysk dagligvarehandel: Ved siden av Edeka er det Rewe med Nahkauf og Penny, Schwarzgruppen med Lidl og Kaufland, og Aldi. Alle presser prisen til siste dråpe, og krever også at leverandører betaler for spesielle salgsaksjoner og når filialer skal pusses opp.

Annonse

Det fortelles om forhandlere som forlanger private telefonnumre for å kunne ringe også i helgene for å utøve press. Nesten ingen vil snakke, av angst for å miste hylleplass. Bedrifter med kvalitetsmat går konkurs. Ost får ikke tid til å modnes ferdig. Det er et system uten plass for småbønder og familiebruk, og hvor også de store skvises. Egne merkevarer er utbredt og betyr enda mer makt over verdikjeden.

Alle norske aktører som i vår har vært ute med kjepphestene, vet selvsagt at kjedenes matmakt er minst like stor i EU og resten av verden, og at mer import ikke gjør noe til eller fra. Men det passer ikke inn i fortellingen om det særnorske systemet. Amerikanske Walmart erobrer også den tredje verden med billigmat.

Lidl kommer på fjerdeplass internasjonalt blant konserner som utkonkurrerer lokale verdikjeder og landbruk. Det som skjer med mer import, er at norske forbrukere får dårligere mat, basert på utslitte bønder, slavelignende arbeidsforhold i produksjonen og juks med tilsettingsstoffer. Enda mer av norsk landbruk ville bli borte.

Den som virkelig er interessert i sunn konkurranse, må angripe problemet annerledes. Er det mulig med en mer rettferdig verdikjede for mat? Hva kan vi forbrukere gjøre? Først og fremst kan vi kvitte oss med illusjonen om valgfrihet i butikken.

Norske konkurranse- og forbrukermyndigheter må slutte å snakke om dårlig utvalg og heller interessere seg for hva norsk og importert industrimat gjør med helse, matkultur, landbruk og bygdesamfunn. Det som ser ut som et stort utvalg i matbutikken, er basert på stadig færre og mer ensartede råvarer og sårbare forsyningslinjer.

Som forbrukere bærer vi penger til konserner med matmonopol. I Berlin har jeg begynt å gå forbi Edeka. Flere økologiske butikker ligger i gangavstand. Noen av dem har lokalprodusert mat som en del av profilen og er tilsluttet et initiativ i Berlin og Brandenburg, fair & regional.

I denne sammenslutningen er produsentene sikret en rettferdig pris. Bondegårder, møller, bakerier, kjøttfirma, gartneri og matbutikker er med på medlemslista. Det er en variant av god handelsskikk. En ny stor, mektig konkurrent på det norske dagligvaremarkedet ville ikke gjøre noen forskjell. Men kanskje de mange små alternativene.

Neste artikkel

En saga blått for bøndene