Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Per Borglund: Pizza er norsk tradisjonskost

Enkelte av livets debuter setter dypere spor i hukommelsen enn andre. Trygt plassert på min egen seierspall kommer erindringen om den første gangen jeg smakte pizza.

Eldgammel: Pizza har blitt en matrett med utbredelse verden over. Men det tynne brødet med valgfritt fyll på toppen har en mer enn tusen år gammel historie også her i landet. Foto: Mostphotos

Dette var før ferdigpizzaenes tid, rundt 1978. Gjøvik fikk sin første pizzarestaurant, og lokalpressen ble grundig bestukket med sprø bakst, deilig tomatsaus, myk skinke og underet over alle undre; smeltet ost. Jeg hadde aldri smakt noe så godt. Jeg ble hekta. Den dag i dag er en god pizza noe av det beste (og enkleste) som finnes av mat.

Og pizzaen har mildt sagt kommet for å bli. Vi kan både innbille oss og drømme om noe annet, men faktum er at en slags avart av pizza for lengst har blitt Norges nasjonalrett. Du fikk vel med deg tallene for salg av ferdige frossenpizzaer her i landet?

Jo da, i 2017 kjøpte vi mer enn 50 millioner slike pizzaer. Orkla alene noterte seg for 25,8 millioner solgte eksemplarer av sin Grandiosa, en økning på ni prosent fra øret før. Produsentene gir ordet «lettvint» æren for at nordmenn går mer og mer bananas i frysedisken. Det er så lettvint å steke en ferdigpizza.

Men sannheten er den at det er like kjapt å lage sin egen pizza, bokstavelig talt fra bunnen av, som å få av både papp og plast på et fabrikkprodukt. En pizzadeig lager seg selv, og lever godt i kjøleskapet natten over. Det du i tillegg trenger befinner seg vanligvis i et kjøleskap, gjerne i form av rester. På en pizza kan du ha alt fra skiver av kokte poteter til biter av juleribba som ble til overs.

Folk som er vesentlig klokere enn meg har påpekt at det er enkelt å lage pizza som er både raskere, billigere og bedre enn den fra fabrikk. Allikevel tyr folk til ferdigvariantene. Jeg blir alltid lei meg når jeg ser voksne folk stå der i kassakøen med sine Grandiosa-pakker under armen. Skal virkelig dette bli dagens middagsmåltid?

En pizza har mye til felles med norsk tradisjonsmat, og da snakker jeg ikke om det som har skjedd siden 1970-tallet. Det finnes en million teorier og historier om pizzaens opprinnelse, men de fleste er enige om at den oppstod i Middelhavsområdet. I Italia har man med sikkerhet spist pizza i 3000 år. Pizzaen har sin styrke i sin enkelthet.

Den er ukomplisert å tilberede (du trenger mel, vann og en varmekilde), måltidet krever ikke bestikk. På toppen legger du rett og slett det du har for hånden akkurat der og da.

«Til sjuende og sist er pizzaen en enkel fattigmannsrett, men den tilreisende til Napoli bør passe seg for å dømme den som «gastronomisk handikappet» altfor raskt. De beste napolitanske pizzaene kan få utenlandske pizzaer til å se ut og smake som gamle tobakkspunger», skriver Ian Thomson i den glimrende boka «La pizza, den sanne historien fra Napoli.»

Allerede i tidsrommet 600-800, altså for godt over tusen år siden, satt våre forfedre der og gumlet på sine pizzaer.

Annonse

Gudrun Ulltveit skriver i sin bok «Korn og baketradisjoner» at det er rimelig å anta at det opprinnelige brødet her i landet neppe skilte seg nevneverdig fra primitive brødsorter ellers i verden: «Av en deig av mel og vann ble det formet runde, flate kaker som ble stekt i varm aske med glør eller på opphetede steiner.»

Vikingene var litt mer avanserte, og flere steder i landet er det funnet jernpanner med en diameter på 20 – 30 centimeter. De kan minne litt om dagens stekepanner, og Ulltveit skriver at det er mye som tyder på at de er blitt brukt til brødsteking. Resultatet ble et slags flatbrød, bare litt tykkere.

Og hør nå her: «Brødet tjente som underlag for både fisk og kjøtt. Dette var nevemat som våre dagers pizza.»

Allerede i tidsrommet 600-800, altså for godt over tusen år siden, satt våre forfedre der og gumlet på sine pizzaer. Over halvparten av sporene etter redskaper som ble brukt til steking av vikingtidens pizzabunner er funnet på Vestlandet. Det er kanskje ikke så rart at dagens store Grandiosa-fabrikk er lagt til Stranda på Sunnmøre.

Mitt smule poeng er altså at det ikke er det minste galt med pizza som mat. Retten har lange og stolte tradisjoner, og dens røtter kan like gjerne spores til Sogn og Fjordane og Hordaland som til Kina, Egypt, Tyrkia eller ved foten av vulkanen Vesuv. Vi kan alle lage og spise vår pizza med hevet hode, vel vitende om at vi fører også eldgamle norske mattradisjoner videre.

En moderne pizza kan dessuten gjøres så helnorsk som bare det. Prøv med god spekemat og en av de mange moderne norske ostene på toppen.

Pizzaens forbannelse er at restaurantmannen Jan Vardøen åpenbart har helt rett når han sier at «Pizza er som sex. Selv når det er dårlig, er det litt godt.» Det må jo være derfor vi nordmenn nærmest kollektivt nøyer oss med et iskaldt favntak fra frysedisken når vi skal kose oss.

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov