Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norske verdier som avsporing

Vi burde bekymre oss mer for fremmede arter som invaderer naturen enn for mennesker med litt annen bakgrunn, skriver Kari Gåsvatn.

Gambling med naturen og folkehelsa: Statsråd Sylvi Listhaug burde bekymre seg mindre over mennesker med en annen bakgrunn og mer over fremmede arter som invaderer naturen som følge av fri flyt. Foto: Gorm Kallestad / NTB scapix

Dersom jeg var strateg for Frp, ville jeg sørge for at valgkampen handlet om «norske verdier». Jeg ville gi folket en brunost som de kunne diskutere og strides om. For å unngå debatt om sentralisering, diskriminering og urettferdig fordeling. Så lenge folket tråkker rundt i verdisirupen, med utallige avgrensninger og definisjoner, blir det lite overskudd til å snakke om politikk.

Det er mange og slett ikke bare Frp som har interesse av å avspore fra politisk og økonomisk maktfordeling. Delvis har de greid å avlede, fordi mange har spilt med. Det gjør jeg jo selv også nå, når jeg spør meg om det er norske verdier som er verdt å ta vare på.

Det nærmeste jeg kommer, er noen politiske kvaliteter ved samfunnet. Jeg ser det for eksempel når tyske venner spør hvilken sykekasse jeg er med i. Da kan jeg svare, litt stolt: I Norge er alle medforsikret i kraft av å være borger.

• Les også Sp-nestleder Ola Borten Moes kronikk: Hva er det å tenke norsk?

Vi slipper å shoppe rundt fra forsikring til forsikring som lover mer enn de holder og som kan brukes som statusmarkør. I et system hvor private sykehus sørger å få gjennomført en siste unødvendig, men inntektsbringende operasjon før du dør. Det er ofte de som snakker mest om norske verdier, som gnager mest på den norske velferdsmodellen og vil åpne for private aktører.

Å være glad i Norge betyr ikke å være stolt av Norge. I sommer så jeg en reprise av dokumentarprogrammet der Norsk PEN tildelte Ossietzkyprisen til Edward Snowden for «fremragende innsats for ytringsfriheten».

Jeg var flau over at Snowden ikke fikk komme til Norge for å motta prisen, men stolt over at en norsk pris går til en som har vist et enormt mot og stått opp for verdier. Det er ikke slike verdier politikerne snakker om i valgkampen.

Høyre-statsminister Erna Solberg var taus da den kinesiske menneskerettsaktivisten Liu Xiaobo døde. Norge gir ikke lenger en stemme til forfulgte. Her låner jeg ordene til Aftenpostens Harald Stanghelle, når han skriver at det er vårt selvbilde som forandres: Identiteten vår er satt i spill. Vi har fratatt oss selv retten til å snakke med autoritet mot overgrep og brudd på menneskeretter andre steder. «Det har gjort Norge til en fremmed for verden rundt oss. Og til en fremmed for oss selv».

«Tenk om verden slutter å spise laks. Da hjelper det ikke å ha vært taus overfor Kina og snakket seg blå om norske verdier.»

Annonse

Det viktigste er å selge laks. Næringa skal vokse inn i himmelen, men sliter med store miljøproblem, fortrenger villfisk og bygger formuer i stedet for lokalsamfunn. Norge har samme forhold til laksenæringa som Danmark, Tyskland og andre EU-land har til melk- og kjøttnæringa. Det er matproduksjon løsrevet fra lokale ressurser og samfunn, og med aggressiv markedsføring internasjonalt.

Etter hvert blir det hellige næringer som ingen har lov til å stille spørsmål ved, fordi eksporten er så viktig. Mindre aktører fortrenges og landsbygda avfolkes, mens noen tjener store penger. Bildet er nyansert, men hovedtrekkene er at hensynet til handel fortrenger andre politiske hensyn. Det kalles konkurransedyktig eksport. Dagens handelsregimer er i praksis å bære store aktører på gullstol.

Handel trumfer alt, selv om den har store omkostninger. Vi burde bekymre oss mer for fremmede arter som invaderer naturen enn for mennesker med litt annen bakgrunn. Mennesker er mennesker. Alle har samme menneskeverd.

Brunsneglene burde bekymre oss. De er kommet med handel med planter. Denne uka kunne vi lese i Nationen om den sopplignende organismeslekten Phytophtora som har fulgt med importerte planter og nå rammer flere norske arter som gråor og blåbær. Smitten ligger i jorda og er umulig å bli kvitt. Terrorfaren er en bagatell i sammenligning.

Insektmiddelet fipronil i salatdressingen og insektmiddelet amitraz i storfe er også resultat av den ubarmhjertige konkurransespiralen som styrer eksportorientert matproduksjon. Ofte (men ikke alltid) er det de samme politikerne som vil stanse mennesker og som vil ha fri flyt av mat og planter. De gambler med folkehelsa og med norsk natur og ressursgrunnlag til fordel for kortsiktig gevinst og liberalistisk ideologi.

Den fossile tidsalder er på hell. Det er ikke gitt at laksen kan eller skal overta etter oljen. For tenk om verden takker nei til industriell matproduksjon og slutter å spise laks? Da hjelper det ikke å ha vært taus og underdanig overfor Kina. Eller å ha snakket seg blå om norske verdier.

Brunost er ingen verdi, men innovasjon knyttet til de rammer naturen satte. Det er hit vi må igjen og det må politikerne hjelpe oss med, i stedet for å konkurrere om hvem som er mest norsk.

Neste artikkel

Sps maktoppskrift: Fremme egne forslag