Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når jakten på fakta snevrer inn verden

Den store jakten på fakta kan innsnevre vår kunnskap om verden. Innsikt er alltid mer enn deler, bruddstykker og isolerte forskningsresultat, skriver Kari Gåsvatn.

Å ta med barn ut for å sanke sopp og bær i skogen er en fin måte å få bevegelse på samtidig som man nærer noe om naturen og hvor maten kommer fra, skriver Kari Gåsvatn. Foto: Colourbox

Mat og bevegelse er gode eksempler på hvordan jakten på fakta kan føre til at vi både forstår mindre og blir mer hjelpeløse.

Tilfeldigvis nå i sommer, mens faktadebatten surrer i bakgrunnen, har jeg lest boka «Naturlig bevegelse» (Flux) av en amerikansk biomekaniker og prisbelønnet rådgiverkjendis, Katy Bowman. Som biomekaniker er hun ekspert på muskler og skjelett og gir råd om øvelser som skal bøte på skader av en stillesittende tilværelse. Innen sitt fag fant hun avhandlinger om det å kaste en baseball, gå 10.000 skritt med skritteller og om korrigerende kneøvelser. Men ingen som sammenligner en enkeltpersons ganglag på en tredemølle med personens ganglag i terrenget sammen med andre.

Hennes poeng er at bevegelse ikke kan skilles fra landskapet og at bevegelse og mat er organisk bundet sammen. En gang var bevegelse det samme som å skaffe seg mat. Nå vet vi veldig mye om vitaminer og næringsstoff, men lite om plantene og dyrene maten kommer fra. Næringsstoff eksisterer ikke i et vakuum, like lite som kroppsdelene fungerer uten hverandre. Både mat og bevegelse kan splittes opp, men er mer enn summen av delene. Vår kunnskap om hvordan maten fungerer er fortsatt i sin spede begynnelse, hevder Bowman.

Samtidig har vi outsourcet bevegelsene for å skaffe oss mat. Det er andre som dyrker, høster og bearbeider maten, ofte underbetalte folk i andre land. Selv tyggingen er ofte satt ut. Vi blir lurt til å tro at vi sparer tid med kjøkkendingser, men det er bevegelser vi sparer. Daglig outsourcer vi tusenvis av bevegelser, mens vårt materielle storforbruk ødelegger kloden. Vi bruker opp kloden ved å la være å bevege oss.

Forfatteren undres på hvordan vår stillesittende kultur påvirker forskningen og måten å tenke på rundt forskning. Også vitenskapen kan bli stillesittende. Når nye ideer avvises som uvitenskapelige fordi noe er «bombesikkert», er det i seg selv uvitenskapelig. Samfunnet er besatt av bevis, mener hun, men vi forveksler forskningsresultater med bevis og ser ikke at den enkelte studie bare er en puslebit i en kompleks helhet.

Vitenskapen må holde seg i bevegelse for å overleve. Kunnskapen når ikke et sluttpunkt. I faktasjekkens tid er det bra å bli minnet om at sannheten ikke kan vedtas en gang for alle. Politiske bajaser og notoriske løgnere kan uansett ikke stanses ved å slå opp i fasit. Spør dem heller hva de vil gjøre med et samfunn som har sluttet å bevege seg fysisk og åndelig.

«Næringsstoff eksisterer ikke i et vakuum, like lite som kroppsdelene fungerer uten hverandre».

Annonse

Ta bevegelsene tilbake, er et av budskapene i Katy Bowmans bok. Siden vi alle fortsatt spiser, mener hun bevegelser relatert til matanskaffelse kan være et fint sted å starte når vi skal ta tilbake noen av bevegelsene vi har satt ut til andre. Å rusle til sitt lokale bondens marked i stedet for å ta bilen er ikke gjennomførbart overalt i Norge. Men mange kan lage en kjøkkenhage eller holde egne høner. Alle kan kjøpe sesongens produkter og lokale råvarer.

Selv sier forfatteren til sine små barn at i dag skal vi ut for å sanke mat. I nabolaget finnes det gjerne en bærbusk eller et frukttre som ingen høster. Med små barn bruker hun to timer på å gå en kilometer. Hun forklarer hvordan livet stables på en ny måte: Hun er utendørs i to timer, sammen med familien, offline og skjermfri, barna lærer noe om å brødfø seg, om naturen, om sunt kosthold, om hvor maten kommer fra, om å bruke kroppen, om personlig ansvar, om sløseri og overforbruk.

Alt sammen ble dekket av en eneste sankeøkt og uten at hun trengte å forklare. Det var effektive timer. Kostholdet vårt har utviklet seg til å bli ineffektivt, ifølge Bowman: Når vi handler et smalt spekter av mat som er dyrket og importert fra helt andre steder er det ikke effektivt. Men ingen forteller hvilke vekster i nabolaget som er spiselige.

Det er ikke noe galt i å studere bruddstykker av verden, men de må ikke forveksles med helheten. Vi venter ikke med å spise og bevege oss, selv om vitenskapen fortsatt er i startgropa for å forstå både maten, bevegelsene og naturen. Kollektiv nedarvet kunnskap kan være vel så nyttig for å greie seg som tall i en studie.

Det er enkelt å arrestere politikerne som surrer med tall. I stedet burde vi spørre dem hvordan de vil bidra til å gjenopprette og bedre forbindelsen mellom mat og naturlig bevegelse. Da får de en større utfordring.

Neste artikkel

Uvitenskapelig motstand mot genredigering av matplanter