Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Laget fra bunnen av

Dagens kokebøker er nesten uten unntak matpornografi, og brukes mest til pynt, skriver Per Borglund.

Selvrøkt er velrøkt: Artikkelforfatter med bacon fra eget røykeri, anlagt i et hjørne av hagen. Per A. Borglund slår et slag for den nye boka «Selvforsyning i praksis», som er full av råd om hvordan du kan produsere din egen mat. Foto: Siri Juell Rasmussen

I en egen hylle i min store samling av kokebøker står det 30-40 mer eller mindre velbrukte trykksaker som vitner om en historisk epoke da det virkelig var behov for nyskapende litteratur om mat. Dagens kokebøker er nesten uten unntak matpornografi, og brukes mer som pynt (og i beste fall inspirasjon) enn som et praktisk hjelpemiddel i kjøkkenet.

Det er en helt ny bok som får meg til å tenke på disse gamle bøkene, utgitt fra slutten av 1930-tallet og fram mot krigens slutt i 1945. Nylig kom Maria Österåkers bok «Selvforsyning i praksis» på norsk, med undertittelen «Alt du trenger å vite.» Bøkene fra krigens dager med tips og oppskrifter er åpenbart i slekt med Österåkers nye verk. «Kosten i faresonen», «Mye mat for lite penger», «Mat fra skog og mark», «Vi dyrker poteter og anvender dem på 120 måter» og «Veiledning i kaninavl» (med oppskrifter av Henriette Schønberg Erken) sier ikke så rent lite om den harde virkeligheten våre forfedre fikk merke på kroppen.

I dag er situasjonen en helt annen. Vi som bor her i landet opplever en ufattelig overflod av matvarer, for ikke å snakke om dagligvarer som minner om mat. Ferdigmatindustrien pøser stadig flere produkter ut i markedet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger Mat fra Norge har trykket de fire ordene som er denne artikkelens overskrift. Vi matsnobber må stadig poengtere at vi foretrekker å lage mat av ordentlige ingredienser. Vi setter vår ære i å unngå papp og pulver.

Les dette nøye: «Still deg foran butikkhyllen og tenk over hvilke produkter du kan lage selv. Det er flere enn du tror.» Dette var de to første setningene jeg bet meg merke i da jeg første gang bladde i Maria Österåkers bok. Og øvelsen er virkelig nyttig. De omgivelsene hver og en av oss har her i livet er selvsagt avgjørende. Det er ikke alle som kan ha gris i hagen eller kverke egne kaniner bak uthuset. Skal du ha drivhus, må du disponere de nødvendige kvadratmeterne. Men selv på en balkong i Oslo er det mulig å dyrke poteter i en bøtte.

La oss fylle ut selvangivelsen. Jeg innrømmer at jeg er en slubbert når det kommer til selvforsyning. Det irriterer meg grønn, men her i gården dør rabarbraen like gjerne på rot som den får et søtt endelikt i en gryte. Høstingen av rips, solbær og stikkelsbær begrenser seg stort sett til en smak i ny og ne når buskene passeres. Trosten tar seg av kirsebærene (mulig det er moreller, de er uansett sure som pokker) og de vanvittige mengdene heggebær orker jeg ikke lenger tanken på å lage likør av.

Min eneste flik av ren samvittighet når det kommer til innhøstning dreier seg om sopp. Jeg var nok 35 år før jeg gadd å lære meg utseendet på en eneste spiselig sopp. I årene siden har jakten på høstens gull i form av kantarell blitt en kilde både til spenning, trim og utmerket mat. Jeg tror at soppsanking handler om basiller. Blir du først bitt, blir du aldri kvitt lidenskapen.

«Vi som bor her i landet opplever en ufattelig overflod av matvarer.»

Annonse

Men det finnes allikevel områder der jeg konsekvent snyter næringsmiddelindustrien og dagligvarekjedene for så mange kroner som mulig. Etter at jeg flyttet ut på landet ble det endelig mulig å realisere drømmen om å bearbeide egne kjøttvarer. Første trinn ble å lage min egen røykeovn i hagen. En gammel jøtulovn, et rør under bakken og ei lita hytte i tre gir meg muligheten for å produsere eget bacon og for eksempel røykelaks.

For ikke å snakke om spekematen som jeg stuller og steller med på eget stabbur. (Når sant skal sies så passer skinker og fenalår seg stort sett selv). Etter et par år bak tykke tømmervegger er det dags for å servere spekeskinke som går utenpå det meste som kan kjøpes. I våres ble den første skinka av villsvin tatt hull på.

Jeg sier som Arne Brimi i den nye utgaven av Mat fra Norge: «Det er krise hjemme dersom jeg ikke har ei skinke hengende på kjølen. Det må jeg alltid ha, og da er det ikke så mye mer som skal til for før jeg har et godt måltid», sier kokken som er en nestor innen forvaltningen av norsk tradisjonsmat.

Sopp fra skogen og skinker fra eget stabbur representerer hvert sitt ytterpunkt i hva som kreves av innsats og infrastruktur for å skaffe og lage sin egen mat. Bruker du boka «Selvforsyning i praksis» vil du garantert finne noe som passer deg, dine ambisjoner og fysiske forutsetninger. Det er mulig at smaken av urter fra egen vinduskarm, opplevelsen av surkål som aldri har bodd i en pose og kicket over å finne et nylagt egg i hønsehuset gir deg inspirasjon til prøve deg som griserøkter i villahagen.

Det er nemlig fullt mulig også i fredstid.

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov