Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvem verner oss mot plantevern?

De kalles plantevern, de mange sprøytemidlene, pesticidene, som brukes for å ta knekken på insekt, sopp og ugras i landbruket. Hvem verner menneskene fra plantevernet?

Sprøyting av hveteåker: Er kunnskapen god nok hos dem som sier at det er trygt? Foto: Dusan Kostic / Mostphotos

Hittil har de fleste trodd at politikk og forvaltning passer på. Den troen har fått en knekk.

For min del forsvinner siste rest av tillit mens jeg leser «Die Pestizidlüge», den tyske utgaven av Andre Leus bok «Poisoning Our Children». Leu, mangeårig president i IFOAM, internasjonal økologisk paraplyorganisasjon, går gjennom fem vanlige myter om pesticider ved å referere til en lang rekke vitenskapelige studier.

Jeg visste ikke at det var så mye jeg ikke visste. Litt sleivete, men også i alvor, har jeg ofte sagt at jeg spiser mat uten pesticider i solidaritet med bonden, biene og meitemarken. Heretter må jeg føye til hensynet til fødte og ufødte barn. I sårbare utviklingsfaser kan selv bittesmå mengder plantevernmidler føre til feilutvikling.

Barn er mer utsatt av flere grunner. De trenger mer mat i forhold til kroppsvekt enn voksne. Kroppen er dessuten avhengig av balanserte hormonsignaler for å utvikle seg uforstyrret. Selv den minste påvirkning fra hormonaktive stoffer kan programmere barn (og fostre) for livslange helseproblem.

Ifølge Leu er det tallrike studier som viser at pesticid-belastning kan ha sammenheng med en lang rekke sykdommer, som kreft, immunsvakhet, ADHD, depresjon, fordøyelsesproblemer, misdannede kjønnsorganer og urinveier, fedme, diabetes og problemer med å få barn. Forfattere nevner en undersøkelse som påviste 232 kjemikalier i navlestrengsblodet hos nyfødte. Da dreier det seg ikke bare om kjemikalier som brukes i landbruket.

Men det er en påminnelse om hvor utsatt barn er og hvor overlatt til seg selv foreldre og andre omsorgspersoner er som beskyttere. Det er umulig å ha oversikt over alle stoffer barna blir utsatt for. Det er derfor vi har offentlige instanser som skal vurdere hva som er trygt eller ikke. Norske myndigheter lener seg på vurderingene til EU, som igjen lener seg på dem som tjener penger på å selge pesticider. Bukken passer havresekken.

Det blir alltid forsikret om at pesticider er så grundig testet, men det er en myte, ifølge Leu. Industrien selv tester for eksempel ren glyfosat og ikke hjelpestoffene som utgjør miksen som selges for eksempel som Roundup. Hjelpestoffer er nødvendige for at glyfosat skal virke og er ofte farligere. Miksen som sprøytes på åkrene, er ikke testet.

Annonse

En annen myte er at mengden er så liten at den er ufarlig. Men i sårbare stadier i utviklingen kan selv bitte små doser føre til feilutviklinger. Derfor er det et tynt argument at Norge bruker lite pesticider sammenlignet med andre land.

Hittil har de fleste trodd at politikk og forvaltning passer på. Den troen har fått en knekk.

En tredje myte er at stoffene brytes fort ned. Da blendes det ut at selve nedbrytings-prosessen gjør mange stoffer enda mer giftige. Det er svært mye vi ikke vet om pesticider fordi det ikke er undersøkt. Men det er også forbausende mange studier fra hele verden som burde få alarmklokkene til å ringe hos myndighetene. Men ifølge Leu blir slike studier ignorert. Det er industriens studier – og argumenter – som brukes.

Men nå er en nyorientering på gang, som følge av folkelig engasjement, kombinert med at uavhengige forskere ikke bare avdekker risiko, men også blander seg mer inn i samfunnsdebatten. En ekspertgruppe ved det tyske nasjonale vitenskapsakademiet Leopoldina la i vår fram en rapport som viser store kunnskapshull i godkjennelsen av ugrasmidler, soppmidler og insektgift. Som det at blandingen av ulike stoffer ikke blir undersøkt før godkjennelse, bare det enkelte virkestoffet.

Lederen for ekspertutvalget sier (ifølge Süddeutsche Zeitung) at det hjelper lite å forby enkeltstoffer. Han er opptatt av at ikke bønder blir gjort til syndebukker, men ønsker dialog med dem. Ekspertgruppen etterlyser støtte til et systemskifte, en grunnleggende ny tenkemåte. Det skal lønne seg å slutte med pesticider. Konvensjonell plantevernpraksis har nådd et punkt hvor økosystemene og livsgrunnlaget er i fare, ifølge rapporten.

Her kan det knyttes an til den femte myten i Leus bok: Pesticider er uunnværlige i landbruket. Leu belegger med tall og mange eksempler at det ikke stemmer. Det er tvert imot: Industrielt landbruk fører til så store skader at vi risikerer å sulte i hel dersom vi ikke legger om.

Næringskjeden er i fare. Fødte og ufødte barn er i fare. Da kan vi ikke lenger omskrive pesticider med ordet plantevern.

Neste artikkel

Vi trenger økt aktivitet i skogen